Blikket
hans var kaldt. Hun grøsset. Hva hadde han gjort med Aidan? Angsten truet med å
overvelde henne.
″Jeg gjør hva som helst for å få det jeg vil. Har man de rette bekjentskap og nok penger kan man ordne det meste.″ Hun grøsset igjen. Stemmen hans var bitter og full av hat. Hvordan kunne man hate noen man ikke kjente?
″Men hva har du gjort?″ Leppene hans ble til en tynn strek og hun skjønte at han ikke kom til å si noe. Så plutselig gikk det opp for henne.
″Du.. det var du som arrangerte kampen,″ utbrøt hun.
″Hva vet du om det?″ spurte han forbauset. Hun innså at hun kanskje hadde sagt mer enn hun burde. Cicerio trodde jo Aidan var død så, ja, hvordan kunne hun vite det?
″Ditt fe! Slike rykter sprer seg jo fortere enn en brann her i byen! Selvsagt har jeg hørt om dem! Hvordan skal jeg kunne forsvare å ha en mann som er så feig at han må ta livet av en annen for å få det som han vil? Hva med familien min sin ære? Har du tenkt på det? Du kunne jo bare spurt meg!″ Aldri før hadde hun våget å snakke slik til en mann, men hun måtte ikke avsløre at Aidan fortsatt levde. Han rynket pannen. Hun se at ordene hennes hadde gitt ham noe å tenke på. Hun følte hun hadde overtaket nå.
″Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror deg, men skulle det være sant lover jeg å stoppe hvert eneste rykte.″ Hun fnyste.
″Selv om du klarer å stoppe dem nå så vil det alltid være noen som fortsatt tror.″ Stemmen var ikke like klar lenger. Kanskje hadde hun undervurdert ham? Det virket ikke som om han lot seg overbevise like lett som hun hadde håpet. Han grep henne i hånden.
″Jeg lover deg, Flavia. Ingenting skal få komme i mellom oss nå. Ikke en gang et rykte. Jeg skal beskytte deg og ta vare på deg. Skjemme deg bort. Alt du ønsker deg skal jeg gi deg!″ Alt jeg ønsker meg er Aidan og det kan du ikke gi meg, tenkte hun trist. Oppe i hagen kunne hun skimte en skikkelse. Det var faren.
″Er alt i orden med dere? Vi syntes vi hørte roping?″
″Alt er i orden. Vi kommer inn igjen nå.″ Cicerio tok henne i hånden og selv om hun hadde mest lyst til å rykke den til seg igjen lot hun være. Faren så tross alt på dem. Hun tvang på seg et smil. Faren måtte ikke skjønne hva som hadde skjedd og hun håpet at Cicerio ikke ville si noe.
″Jeg gjør hva som helst for å få det jeg vil. Har man de rette bekjentskap og nok penger kan man ordne det meste.″ Hun grøsset igjen. Stemmen hans var bitter og full av hat. Hvordan kunne man hate noen man ikke kjente?
″Men hva har du gjort?″ Leppene hans ble til en tynn strek og hun skjønte at han ikke kom til å si noe. Så plutselig gikk det opp for henne.
″Du.. det var du som arrangerte kampen,″ utbrøt hun.
″Hva vet du om det?″ spurte han forbauset. Hun innså at hun kanskje hadde sagt mer enn hun burde. Cicerio trodde jo Aidan var død så, ja, hvordan kunne hun vite det?
″Ditt fe! Slike rykter sprer seg jo fortere enn en brann her i byen! Selvsagt har jeg hørt om dem! Hvordan skal jeg kunne forsvare å ha en mann som er så feig at han må ta livet av en annen for å få det som han vil? Hva med familien min sin ære? Har du tenkt på det? Du kunne jo bare spurt meg!″ Aldri før hadde hun våget å snakke slik til en mann, men hun måtte ikke avsløre at Aidan fortsatt levde. Han rynket pannen. Hun se at ordene hennes hadde gitt ham noe å tenke på. Hun følte hun hadde overtaket nå.
″Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror deg, men skulle det være sant lover jeg å stoppe hvert eneste rykte.″ Hun fnyste.
″Selv om du klarer å stoppe dem nå så vil det alltid være noen som fortsatt tror.″ Stemmen var ikke like klar lenger. Kanskje hadde hun undervurdert ham? Det virket ikke som om han lot seg overbevise like lett som hun hadde håpet. Han grep henne i hånden.
″Jeg lover deg, Flavia. Ingenting skal få komme i mellom oss nå. Ikke en gang et rykte. Jeg skal beskytte deg og ta vare på deg. Skjemme deg bort. Alt du ønsker deg skal jeg gi deg!″ Alt jeg ønsker meg er Aidan og det kan du ikke gi meg, tenkte hun trist. Oppe i hagen kunne hun skimte en skikkelse. Det var faren.
″Er alt i orden med dere? Vi syntes vi hørte roping?″
″Alt er i orden. Vi kommer inn igjen nå.″ Cicerio tok henne i hånden og selv om hun hadde mest lyst til å rykke den til seg igjen lot hun være. Faren så tross alt på dem. Hun tvang på seg et smil. Faren måtte ikke skjønne hva som hadde skjedd og hun håpet at Cicerio ikke ville si noe.
Inne
var bordet ryddet. Faren og Lucius hadde tatt tilhold i atriumet, men begge reiste
seg da de kom inn.
″Jeg tror Flavia er sliten og trenger hvile. Vi bør nok ta farvel nå, papa.″ Han snudde seg mot henne og strøk henne varsomt over kinnet. Hun stivnet.
″Jeg kommer tilbake i morgen, puella Flavia, så kan vi tilbringe dagen sammen slik at vi blir bedre kjent.″ Hun rykket til da Cicerios lepper ømt strøk over hennes. Instinktivt ville hun skyve ham bort, men det ville ikke se bra ut. I øyekroken kunne hun se fedrene fornøyd nikke til hverandre. Dette hadde nok gått like bra som de hadde håpet på.
″Jeg tror Flavia er sliten og trenger hvile. Vi bør nok ta farvel nå, papa.″ Han snudde seg mot henne og strøk henne varsomt over kinnet. Hun stivnet.
″Jeg kommer tilbake i morgen, puella Flavia, så kan vi tilbringe dagen sammen slik at vi blir bedre kjent.″ Hun rykket til da Cicerios lepper ømt strøk over hennes. Instinktivt ville hun skyve ham bort, men det ville ikke se bra ut. I øyekroken kunne hun se fedrene fornøyd nikke til hverandre. Dette hadde nok gått like bra som de hadde håpet på.
Straks
etter at gjestene forlot huset unnskyldte hun seg og gikk til sengs. Hun orket
ikke morens formaninger eller anklager som hun antok ville komme. Faren hadde
sett på henne med bekymrede øyne, mens moren hadde lagt armene i kors over
brystet og anlagt en streng mine. Før moren hadde fått sagt noe hadde hun søkt
dekning på rommet. Etter å ha trasket endeløse runder på gulvet hadde hun satt
seg på sengen. Bena verket. En stund hadde hun vært redd for at det ville dannes
permanente sirkler. Møtet med Cicerio hadde forandret så mye. Fortvilelsen rev
og slet i henne. Han var helt klart en farlig mann og hun visste ikke lenger
hva hun skulle gjøre. Dersom hun dro sammen med Aidan ville ryktet til
foreldrene bli ødelagt for alltid. Man rømte ikke fra et ekteskap. Men hvordan
skulle hun kunne leve sammen med Cicerio når hun visste hva han hadde
arrangert? Kunne hun noen gang klare å stole på ham? Kunne hun bli en god
hustru for ham når hjertet tilhørte en annen? Ville hun noen gang bli lykkelig?
Hun sukket høyt. Så mange spørsmål, men ingen gode svar. Det eneste hun visste
var at avgjørelsen hun hadde tatt om å dra sammen med Aidan ikke kunne
gjennomføres. Hun måtte bli. For foreldrenes skyld. Hun kunne ikke risikere at
faren mistet butikken sin. Det var ikke i tvil i hennes tanker om at Lucius og
Cicerio med letthet kunne ordne det. Hun stønnet og slengte seg ned på sengen.
Så mange ganger hun hadde lagt her og drømt om en fremtid med Aidan. Nå ville
det ikke skje. Han ville dra. Forlate henne. Han ville befinne seg Skadinaujo.
Langt borte. I Eventyrlandet med hvite, kalde vintre og grønne somre. Hun ville
så gjerne se Eventyrlandet. Sammen med Aidan. Hva skulle det bli med henne nå? Hun
følte seg kvalm og la hendene over magen i et forsøk på å lindre den. Brått satte hun seg opp i sengen. Hva var det hun hadde kjent? Det føltes
som en sommerfuglvinge. På innsiden? Der var det igjen. Barnet! Det hadde gitt
tegnet. Nei. Hun rettet seg selv. Hun
hadde gitt tegnet. Den lille jenta levde der inne. For hun var sikker på at det
var en jente nå. Rett under hjertet hennes vokste hun og ble større. En tåre
trillet langsomt ned over kinnet. At barnet levde gjorde alt bare verre. Hva
ville skje med dem? Når Cicerio kunne kjøpe en kamp for å ta livet av Aidan
ville han nok ikke godta barnet heller. Hun strøk seg tankfullt over pannen og
lukket øynene. Tanken på at det lille barnet skulle ligge kald på gulvet mens
Cicerio skulle avgjøre om det ble godtatt eller ikke. Ingen ville få ta opp
barnet før det var avgjort. Ble det ikke godtatt ble det satt bort i håp om at
noen tok det til seg. Om ikke ville det dø. Aidan ville aldri ha gjort noe sånt.
Han ville ha svøpt den lille i varme pledd og bysset henne i armene sine. Det
var hun sikker på. Livet du bærer inni
deg, det livet, Flavia, er fremtiden vår. Ordene hadde brent seg fast. Hun
måtte se Aidan. Kunne ikke bare la han dra.
Huset var stille og foreldrene var
gått til sengs. Det kunne ikke være lenge igjen til den 6. timen etter
solnedgang. Hun ville fortsatt rekke Aidan om hun skyndte seg. Raskt kledde hun
på seg den nye, røde stolaen igjen. Den var upraktisk, men hun tok seg ikke tid
til å lete etter noe annet. Hun smilte litt av tanken på at Aidan likevel
skulle få se henne i denne. Etter å ha tenkt seg litt om grep hun den myke
lærvesken sin og tømte ut innholdet fra turen til badet tidligere. Aidan ville
trenge mat når han skulle reise så langt. Stille snek hun seg inn til stedet hvor
hun visste moren lagret maten. Hjertet banket så hardt at hun fryktet det ville
avsløre henne. Foreldrene måtte bare ikke våknet nå! Kjøtt, ost, oliven og vin fant veien ned i
vesken. Forsiktig listet hun seg mot ytterdøren, men stanset da hun brått ble
var en lyd. Hun ble stående helt stille. Våget nesten ikke puste. Lyttet. Hjertet
hamret som besatt. Hun måtte rekke Aidan! Lettet liste hun seg videre da hun
innså at det bare var morens snorking hun hadde hørt. Foran ytterdøren ble hun
stående litt rådvill. Burde hun ha tatt bakveien? Ytterdøren gikk rett ut i
gaten og dersom noen så henne ville de stille spørsmål. Nei. Om noen så henne
komme bakveien ville de i alle fall stille spørsmål. Hun fikk heller fortelle
nok en løgn. Kanskje at moren var blitt syk og trengte lege? Ja. Ingen ville
våge å konfrontere moren med det. Hun nikket fornøyd til seg selv, men trakk
likevel den svarte pallaen hun hadde valgt tett rundt hodet i håp om ikke å bli
gjenkjent.
For
andre gang på kort tid løp hun gjennom Romas gater. Denne gangen var kroppen
fylt med en blanding av forventning og sorg. Ikke angst. Hun ville få se Aidan
en siste gang. Han skulle få vite at han virkelig skulle bli far, men hun
visste ikke hvordan hun skulle få sagt resten. Det var nok best å ta det som
det falt seg inn. Føttene bar henne lett og stille gjennom den mørke
Romanatten. Hun snuste inn den velkjente lukten av tørr jord som varsomt ble
kjærtegnet og fuktet av natteduggen. Det var her hun hørte hjemme, men hjertet
hennes ville alltid tilhøre Aidan oppe i Eventyrlandet. Det lille han hadde
fortalt hadde fascinert henne og hjemsøkt henne i drømmene. Drømmene om de
vakre, grønne skogene. Skogene hvor Aidan hørte til. Nå skulle Aidan dra til
skogene sine uten henne. Hulket som kom over leppene hennes klarte hun ikke
stanse. Hun var blitt andpusten av løpingen. Det var ikke så langt igjen nå så
hun sakket farten til rask gange. Ingen kjente henne her og det var heldigvis
få mennesker ute på denne tiden. Siden hun ikke var sikker på om disse få hadde
godt i sinne valgte hun bort de smaleste gatene. Området rundt gladiatorene
hadde ikke det beste ryktet på seg.
Da
hun kom fram til gladiatorskolen gikk hun først et stykke forbi før hun snek
seg tilbake i mørket og fulgte muren til baksiden. Hun dekket seg så godt hun kunne med
pallaen og gjemte seg i et lite innhuk som hadde oppstått i muren under et
jordskjelv. Det knaste i grusen da hun
hørte noen nærme seg, men hun våget ikke gi seg til kjenne. Personen stoppet
rett foran skjulestedet hennes. Hun holdt pusten et lite sekund før hun hørte
en myk stemme som hvisket navnet hennes ut i mørket.
″Aidan!″ Hun skyndte seg opp. Kunne ikke vente med å være i armene hans igjen. Han klemte henne hardt inn til seg og kysset henne på toppen av hodet før han holdt henne litt ut.
″Fagr gjenta, du kom!″ Smilet hans knuste hjertet hennes akkurat slik hun snart kom til å knuse hans. De fordømte tårene hun aldri klarte å kontrollere rant ned over kinnene hennes. Hun tørket dem sint bort.
″Flavia?″ Han kikket spørrende på henne mens han strøk bort en tåre med tommelen. Ømheten. Kjærtegnet. Hun orket det ikke. Klarte det ikke.
″Unnskyld… Jeg burde ikke ha kommet.. unnskyld…″ Han ristet lett i henne.
″Flavia! Hva mener du? Har det skjedd noe?″ Fortvilelsen i stemmen hans var åpenbar. Hun måtte si det, men hun kunne ikke si farvel. Han trakk henne hardt inn til seg og strøk henne varsomt over ryggen.
″Fagr gjenta, du skremmer meg. Du må fortelle meg hva som har skjedd. Om du har ombestemt deg…″ han lot resten av setningen forsvinne ut i luften. Hun ga seg hen til sin egen fortvilelse og gråt bitre tårer mot brystet hans.
″Jeg skal giftes bort til mannen som arrangerte kampen. Jeg kan ikke dra.″ Hun kjente at han stivnet. Hånden på ryggen stoppet midt i en bevegelse.
″Hva er det du sier? Vet du hvem det var?″ Hun nikket, plantet hendene mot brystet hans og skjøv seg varsomt bort. Hendene hans falt maktesløst ned til siden. De sørgmodige øynene hvilte på henne og hun måtte trekke pusten dypt for å klare å si det hun hadde på hjertet.
″Han vet om oss og ville du skulle dø slik at han kunne få meg. Du skjønner at jeg ikke kan dra. Det vil ødelegge alt for foreldrene mine. Han er en farlig mann og jeg vil du skal dra slik vi avtalte. Jeg orker ikke tanken på at du skal dø for min skyld! Men plassen her,″ hun dunket hånden mot hjertet.″ vil alltid tilhøre deg. Og jenten i magen her vil alltid minne meg om deg.″ Hun smilte og la hendene beskyttende over magen. Han tok et skritt nærmere og la hendene sine over hennes.
″Barnet.. det lever?″ hvisket han. Hun nikket.
″ Jeg kjente henne for første gang i dag og jeg er overbevist om at det blir en jente.″ Han smilte nå. Hun syntes til og med hun kunne skimte en tåre i øyekroken hennes. Var det for henne eller for barnet?
″Fagr gjenta, du gjør meg til verdens lykkeligste. En dag skal jeg komme tilbake og hente dere til Eventyrlandet!″ Hun fniste. Tidligere hadde han bare ledd av at hun kalte det Eventyrlandet. Han fanget leppene hennes og hun sank mykt mot kroppen hans. Dette øyeblikket måtte aldri ta slutt. Hendene hans la seg varmt rundt kinnene. Den ene tommelen kjærtegnet henne ømt. Hun sukket svakt av de deilige følelsene som drev gjennom kroppen. Lot sine egne hender søke seg opp i håret hans. Ville ikke glemme hvordan det føltes mot huden sin. Dette var virkelig farvel. Det føltes som om hjertet knuste i bittesmå biter. Da de endelig slapp hverandre etter noe som føltes som en evighet måtte de begge trekke pusten. Hun strakte seg på tå, kysset han på kinnet og hvisket te amo i øret hans.
″Gå trygt, Flavia. Vi skal sees igjen. Det lover jeg.″ Hun visste at han forstod hvorfor hun måtte gjøre dette. Han grep henne i hånden og slapp ikke taket før hun var kommet så langt bort at armen ikke rakk lenger. Med tungt hjerte vendte hun om.
″Aidan!″ Hun skyndte seg opp. Kunne ikke vente med å være i armene hans igjen. Han klemte henne hardt inn til seg og kysset henne på toppen av hodet før han holdt henne litt ut.
″Fagr gjenta, du kom!″ Smilet hans knuste hjertet hennes akkurat slik hun snart kom til å knuse hans. De fordømte tårene hun aldri klarte å kontrollere rant ned over kinnene hennes. Hun tørket dem sint bort.
″Flavia?″ Han kikket spørrende på henne mens han strøk bort en tåre med tommelen. Ømheten. Kjærtegnet. Hun orket det ikke. Klarte det ikke.
″Unnskyld… Jeg burde ikke ha kommet.. unnskyld…″ Han ristet lett i henne.
″Flavia! Hva mener du? Har det skjedd noe?″ Fortvilelsen i stemmen hans var åpenbar. Hun måtte si det, men hun kunne ikke si farvel. Han trakk henne hardt inn til seg og strøk henne varsomt over ryggen.
″Fagr gjenta, du skremmer meg. Du må fortelle meg hva som har skjedd. Om du har ombestemt deg…″ han lot resten av setningen forsvinne ut i luften. Hun ga seg hen til sin egen fortvilelse og gråt bitre tårer mot brystet hans.
″Jeg skal giftes bort til mannen som arrangerte kampen. Jeg kan ikke dra.″ Hun kjente at han stivnet. Hånden på ryggen stoppet midt i en bevegelse.
″Hva er det du sier? Vet du hvem det var?″ Hun nikket, plantet hendene mot brystet hans og skjøv seg varsomt bort. Hendene hans falt maktesløst ned til siden. De sørgmodige øynene hvilte på henne og hun måtte trekke pusten dypt for å klare å si det hun hadde på hjertet.
″Han vet om oss og ville du skulle dø slik at han kunne få meg. Du skjønner at jeg ikke kan dra. Det vil ødelegge alt for foreldrene mine. Han er en farlig mann og jeg vil du skal dra slik vi avtalte. Jeg orker ikke tanken på at du skal dø for min skyld! Men plassen her,″ hun dunket hånden mot hjertet.″ vil alltid tilhøre deg. Og jenten i magen her vil alltid minne meg om deg.″ Hun smilte og la hendene beskyttende over magen. Han tok et skritt nærmere og la hendene sine over hennes.
″Barnet.. det lever?″ hvisket han. Hun nikket.
″ Jeg kjente henne for første gang i dag og jeg er overbevist om at det blir en jente.″ Han smilte nå. Hun syntes til og med hun kunne skimte en tåre i øyekroken hennes. Var det for henne eller for barnet?
″Fagr gjenta, du gjør meg til verdens lykkeligste. En dag skal jeg komme tilbake og hente dere til Eventyrlandet!″ Hun fniste. Tidligere hadde han bare ledd av at hun kalte det Eventyrlandet. Han fanget leppene hennes og hun sank mykt mot kroppen hans. Dette øyeblikket måtte aldri ta slutt. Hendene hans la seg varmt rundt kinnene. Den ene tommelen kjærtegnet henne ømt. Hun sukket svakt av de deilige følelsene som drev gjennom kroppen. Lot sine egne hender søke seg opp i håret hans. Ville ikke glemme hvordan det føltes mot huden sin. Dette var virkelig farvel. Det føltes som om hjertet knuste i bittesmå biter. Da de endelig slapp hverandre etter noe som føltes som en evighet måtte de begge trekke pusten. Hun strakte seg på tå, kysset han på kinnet og hvisket te amo i øret hans.
″Gå trygt, Flavia. Vi skal sees igjen. Det lover jeg.″ Hun visste at han forstod hvorfor hun måtte gjøre dette. Han grep henne i hånden og slapp ikke taket før hun var kommet så langt bort at armen ikke rakk lenger. Med tungt hjerte vendte hun om.
Hun
var akkurat kommet rundt muren da hun kom på at hun hadde glemt å gi ham maten.
Hun snudde seg for å løpe tilbake med den, men i det samme grep noen henne
rundt håndleddet. Hun hylte forskrekket til og virvlet rundt for å møte sin
angriper med knyttet hånd.
″Du? Hva gjør du her?″ Hun senket hånden sakte, men den var fortsatt knyttet.
″Jeg skjønte det var noe rart så jeg bestemte meg for å passe litt ekstra på deg i natt. Det ser ut til at mine mistanker var berettiget. Løper rett til ham du, din lille hore.″ Han spyttet i grusen. Hun hevet hodet og stirret ham rett i øynene.
″Dersom det er det du mener jeg er så råder jeg deg til å la være å inngå ektepakt med meg!″ Han lo. En hard, kald latter.
″Om du så mye som tenker på å ødelegge denne ektepakten skal jeg knuse både deg og familien. Jeg skal nok temme deg lille villkatt. Du skal ikke være redd. Jeg ser faktisk fram til det.″ Det gnistret i øynene hans og det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Han strammet grepet rundt håndleddet hennes og ville dra henne med seg. Irritert prøvde hun å dra den til seg. Hun var både sint og redd.
″Slipp meg med en eneste gang! Du har ingen rett til å slepe meg rundt på denne måten!″
″Jeg gjør det jeg mener er best. Og du, du skal ALDRI motsi meg. Hører du?″ Stemmen hans dirret av raseri. Ansiktet var helt oppi hennes. Han stinket av vin. Han hadde tydeligvis ikke kjedet seg mens han ventet på henne.
″Jeg sier det bare en gang til. S.L.I.P.P meg med en eneste gang! Du er i.k.k.e mannen min enda.″ Hun stakk ham med pekefingeren i brystet for å understreke hvert ord, men han vek ikke en tomme. Øynene var sløret. Var det begjær eller vinen som gjorde det? Hun håpet det var vinen. Med ett hørte hun løpende skritt bak seg. Å nei! Aidan! Cicerio måtte ikke se ham!
″Flavia? Hva skjer… Nei, men fanden!″ Aidan røsket henne løs fra Cicerio og ga henne dekke bak ryggen sin. Cicerio blunket overrasket og svaiet svakt som om han var i ferd med å miste balansen et lite øyeblikk.
″Hva driver du med?″ Hun kunne kjenne at Aidan skalv av sinne. Hun la en hånd på overarmen hans. Han måtte ikke gjøre noe overilt nå. Cicerio gliste.
″Tukter min kone. Hun er litt stri. Du har kanskje lagt merke til det? Etter det jeg har skjønt har du prøvesmakt på henne?″
″Hvordan våger du å snakke slik om henne?″ Pulsen hans hadde steget og nå begynte hun å bli redd. Han måtte komme seg bort mens han hadde sjansen.
″Aidan…″
″Jeg kan snakke om henne som jeg ønsker. Faktisk er det min fulle rett. Jeg kan gjøre som jeg lyster med henne. Det akter jeg også og gjøre.″ Han flirte og tok et steg mot dem.
″Ligg unna henne,″ hveste Aidan gjennom sammenbitte tenner.
″For øvrig kan jeg forsikre deg om at den lille horeungen hun bærer, ja, jeg hørte alt dere snakket om, ikke kommer til å bli oppfostret i mitt hjem. Du kan jo bare håpe at noen vil ta det til seg som sitt eget.″ Øynene lyste av forakt. Han tok enda et steg nærmere før han nærmest kastet seg mot dem og forsøkte å gripe fatt i henne. Aidan var raskere og skjøv henne så hardt bakover at det var like før hun gikk overende.
″Løp, Flavia!″ Fortumlet løp hun bortover og søkte dekning på hjørnet av muren. Hun våget ikke forlate mennene.
″Hun er min! Du har ingen rett til å sende henne bort slik,″ utbrøt Cicerio frustrert.
″Vi kan snakkes når du ikke lenger er så feig at du lar andre kjempe dine kamper,″ knurret Aidan. Dette kom ikke til å ende bra. Selv i mørket kunne hun se at Cicerio ble rød i kinnene. Før hun fikk sukk for seg hadde han gått til angrep. Aidan var sterk og trent til kamp, men hun visste at sinnet i en mann kunne gi ham uant styrke. I tillegg var Aidan skadet. Knyttnevene til Cicerio hamret mot Aidan. Kun noen få traff, men hun kunne se at han siktet mot den skadde skulderen. Han hadde tydeligvis fulgt godt med under kampen. Aidan slo tilbake og traff Cicerio i magen. Han krøket seg sammen og hev etter pusten, men kom seg på bena igjen. Nå var han enda mer aggressiv. Dette var plutselig blitt en kamp på liv og død. Knyttnever skjøt blindt ut i luften. Den tidligere så stille natten ble avbrutt av små svisj som oppstod i det knyttnevene passerte gjennom luften og hun lyttet intenst etter lyden av små dunk som betød at knyttneven hadde truffet. Etter hvert klarte hun å høre forskjell på lyden om det var Aidans harde kropp eller Cicerios myke som ble truffet.. Et stønn fra Aidan ga henne gåsehud. Han tok seg til skulderen og gikk ned på kne. Et spark fra Cicerio sendte ham rett i bakken. Cicerio satte seg overskrevs på Aidans bryst og hevet armen. Det glimtet i stål. Hvor hadde den kommet fra? Hun orket ikke se mer og la hendene foran øynene. En ubehagelig knaselyd og et høyt stønn fylte luften. Forsiktig kikket hun ut mellom fingrene. Begge mennene lå på bakken, men ingen av dem rørte seg. Det var helt stille og det føltes som om hjertet hennes skulle slutte å slå.
″Du? Hva gjør du her?″ Hun senket hånden sakte, men den var fortsatt knyttet.
″Jeg skjønte det var noe rart så jeg bestemte meg for å passe litt ekstra på deg i natt. Det ser ut til at mine mistanker var berettiget. Løper rett til ham du, din lille hore.″ Han spyttet i grusen. Hun hevet hodet og stirret ham rett i øynene.
″Dersom det er det du mener jeg er så råder jeg deg til å la være å inngå ektepakt med meg!″ Han lo. En hard, kald latter.
″Om du så mye som tenker på å ødelegge denne ektepakten skal jeg knuse både deg og familien. Jeg skal nok temme deg lille villkatt. Du skal ikke være redd. Jeg ser faktisk fram til det.″ Det gnistret i øynene hans og det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Han strammet grepet rundt håndleddet hennes og ville dra henne med seg. Irritert prøvde hun å dra den til seg. Hun var både sint og redd.
″Slipp meg med en eneste gang! Du har ingen rett til å slepe meg rundt på denne måten!″
″Jeg gjør det jeg mener er best. Og du, du skal ALDRI motsi meg. Hører du?″ Stemmen hans dirret av raseri. Ansiktet var helt oppi hennes. Han stinket av vin. Han hadde tydeligvis ikke kjedet seg mens han ventet på henne.
″Jeg sier det bare en gang til. S.L.I.P.P meg med en eneste gang! Du er i.k.k.e mannen min enda.″ Hun stakk ham med pekefingeren i brystet for å understreke hvert ord, men han vek ikke en tomme. Øynene var sløret. Var det begjær eller vinen som gjorde det? Hun håpet det var vinen. Med ett hørte hun løpende skritt bak seg. Å nei! Aidan! Cicerio måtte ikke se ham!
″Flavia? Hva skjer… Nei, men fanden!″ Aidan røsket henne løs fra Cicerio og ga henne dekke bak ryggen sin. Cicerio blunket overrasket og svaiet svakt som om han var i ferd med å miste balansen et lite øyeblikk.
″Hva driver du med?″ Hun kunne kjenne at Aidan skalv av sinne. Hun la en hånd på overarmen hans. Han måtte ikke gjøre noe overilt nå. Cicerio gliste.
″Tukter min kone. Hun er litt stri. Du har kanskje lagt merke til det? Etter det jeg har skjønt har du prøvesmakt på henne?″
″Hvordan våger du å snakke slik om henne?″ Pulsen hans hadde steget og nå begynte hun å bli redd. Han måtte komme seg bort mens han hadde sjansen.
″Aidan…″
″Jeg kan snakke om henne som jeg ønsker. Faktisk er det min fulle rett. Jeg kan gjøre som jeg lyster med henne. Det akter jeg også og gjøre.″ Han flirte og tok et steg mot dem.
″Ligg unna henne,″ hveste Aidan gjennom sammenbitte tenner.
″For øvrig kan jeg forsikre deg om at den lille horeungen hun bærer, ja, jeg hørte alt dere snakket om, ikke kommer til å bli oppfostret i mitt hjem. Du kan jo bare håpe at noen vil ta det til seg som sitt eget.″ Øynene lyste av forakt. Han tok enda et steg nærmere før han nærmest kastet seg mot dem og forsøkte å gripe fatt i henne. Aidan var raskere og skjøv henne så hardt bakover at det var like før hun gikk overende.
″Løp, Flavia!″ Fortumlet løp hun bortover og søkte dekning på hjørnet av muren. Hun våget ikke forlate mennene.
″Hun er min! Du har ingen rett til å sende henne bort slik,″ utbrøt Cicerio frustrert.
″Vi kan snakkes når du ikke lenger er så feig at du lar andre kjempe dine kamper,″ knurret Aidan. Dette kom ikke til å ende bra. Selv i mørket kunne hun se at Cicerio ble rød i kinnene. Før hun fikk sukk for seg hadde han gått til angrep. Aidan var sterk og trent til kamp, men hun visste at sinnet i en mann kunne gi ham uant styrke. I tillegg var Aidan skadet. Knyttnevene til Cicerio hamret mot Aidan. Kun noen få traff, men hun kunne se at han siktet mot den skadde skulderen. Han hadde tydeligvis fulgt godt med under kampen. Aidan slo tilbake og traff Cicerio i magen. Han krøket seg sammen og hev etter pusten, men kom seg på bena igjen. Nå var han enda mer aggressiv. Dette var plutselig blitt en kamp på liv og død. Knyttnever skjøt blindt ut i luften. Den tidligere så stille natten ble avbrutt av små svisj som oppstod i det knyttnevene passerte gjennom luften og hun lyttet intenst etter lyden av små dunk som betød at knyttneven hadde truffet. Etter hvert klarte hun å høre forskjell på lyden om det var Aidans harde kropp eller Cicerios myke som ble truffet.. Et stønn fra Aidan ga henne gåsehud. Han tok seg til skulderen og gikk ned på kne. Et spark fra Cicerio sendte ham rett i bakken. Cicerio satte seg overskrevs på Aidans bryst og hevet armen. Det glimtet i stål. Hvor hadde den kommet fra? Hun orket ikke se mer og la hendene foran øynene. En ubehagelig knaselyd og et høyt stønn fylte luften. Forsiktig kikket hun ut mellom fingrene. Begge mennene lå på bakken, men ingen av dem rørte seg. Det var helt stille og det føltes som om hjertet hennes skulle slutte å slå.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Litt fakta:
Barneoppdragelse i romertiden hadde et litt annet preg enn det vi har i dag. For det første var det slik at mannen, paterfamilias, i familien var den som skulle bestemme om barnet ble godtatt i familien. Før det ble godtatt var det ingen som fikk ta opp barnet og jordmoren la barnet på bakken/ gulvet. Dersom paterfamilias tok barnet opp var det godkjent. Barn som ikke ble godtatt var gjerne syke eller hadde misdannelser som man ikke ville vedkjennes, eventuelt dersom paterfamilias mente de ikke hadde anledning til å oppfostre flere barn. De ble da etterlatt på spesielle steder og man antok at noen ville ta det til seg og gjøre det til slave. Noen foreldre solgte også sine barn som slaver for å gi dem et bedre liv enn det de kunne gi. Slaver kunne tjene sine egne penger og dermed komme seg lenger opp på rangstigen enn de gjerne kunne dersom de ble værende i familien sin. De gjorde det nok av kjærlighet, men for oss høres det helt vannvittig ut...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar