Hun kikket forfjamset på de
tre smilende menneskene som stod foran henne. Tilkommende mann? Hva? Ut fra
klærne til gjestene kunne hun se at dette var rike gjester. Faren var tydelig
begeistret. Det så ut som om det var like før han ville hoppe opp og ned mens
han klappet i hendene. Hun kjente at pannen rynket seg. Slik den hadde for vane
når hun ble betenkt. En dytt i ryggen fra moren fikk henne tilbake fra
tankeverden. Hun rakte fram hånden slik at de kunne kysse den. Først Lucius og
deretter Cicero. Selv om hun helst ville studere dem nøye kikket hun blygt ned
slik det sømmet seg for unge, uskyldige kvinner. Hun bet seg forsiktig i leppen
for å skjule et smil. De skulle bare visst.
″Det er en fornøyelse og endelig få hilse på dem, puella Flavia.″ Han kikket opp fra hånden hvor han forsiktig hadde berørte henne med leppene. Øynene deres møttes. Det var noe skarpt i dypbrune øynene hans. Som om de var bunnløse. De skjulte noe hun ikke klarte definere. Det gikk en svak skjelving gjennom henne. Selv om han fortsatt holdt henne i hånden merket han det ikke. Et svakt smil lurte på leppene hans. Forsiktig smilte hun tilbake. Han var en pen mann. Det mørke håret hans var en anelse for langt og da han rettet seg opp igjen måtte han stryke bort en lokk som falt ned i øynene.
″Det er en fornøyelse og endelig få hilse på dem, puella Flavia.″ Han kikket opp fra hånden hvor han forsiktig hadde berørte henne med leppene. Øynene deres møttes. Det var noe skarpt i dypbrune øynene hans. Som om de var bunnløse. De skjulte noe hun ikke klarte definere. Det gikk en svak skjelving gjennom henne. Selv om han fortsatt holdt henne i hånden merket han det ikke. Et svakt smil lurte på leppene hans. Forsiktig smilte hun tilbake. Han var en pen mann. Det mørke håret hans var en anelse for langt og da han rettet seg opp igjen måtte han stryke bort en lokk som falt ned i øynene.
″Da er vi vel klar til å spise? Velkommen skal dere være.″ Moren hadde anlagt den lyse, milde stemmen sin. Stemmen de aldri hørte ellers. Flavia syntes den klang falskt, men det var i så fall bare hun og faren som merket det. Moren ledet an til tablinum, det lille rommet som de vanligvis bare brukte når de hadde gjester til middag. Faren foretrakk ellers å spise alle sine måltider ute i det åpne peristylum hvor det åpne taket skapte en behagelig sirkulasjon av luften. Som henne syntes han det var ubehagelig når det ble for varmt. Cicero kom rett bak henne og la en hånd tilfeldig mot korsryggen hennes mens de gikk. For nært! Hun kjente et sug i magen av ubehag. Hvem var disse mennene? Hvem var han som kom her og trodde han bare kunne legge hånden på henne sånn uten videre. Hun hadde ikke samtykket til dette. Innerste inne visste hun jo at det ikke spilte noen rolle om hun hadde samtykket eller ikke. Faren ville bare hennes beste. Hun likte likevel ikke at Cicero var så nær. Det føltes ikke riktig. Inne i tablinum var det bare satt fram fem stoler. Lettet tenkte hun at det i alle fall ikke ville dukke opp flere uventede gjester. Moren beklaget at de ikke kunne tilby en lectus til Lucius, men han viftet det bare bort. Selv var hun glad de ikke hadde slikt i hus. Det var et jåleri uten like at man skulle ligge mens man inntok et måltid. Stolene de hadde var da myke nok etter hennes mening.
Det var ingen tvil om at moren
hadde overgått seg selv denne gangen. De lekreste retter ble satt fram på
bordet. Salat med ost og friske urter fra hagen, stekt villsvin, kokt egg i
pinjekjernesaus og til slutt en nøtteterte. Det rumlet i magen og hun la
hendene over den for å dempe lyden. Selv om hun hadde lyst til å kaste seg over
maten måtte hun la gjestene forsyne seg først. Det var en merkelig situasjon.
Så mye som hadde skjedd det siste døgnet. For bare noen timer siden hadde det
vært henne og Aidan. Nå satt hun her med en fremmed som skulle bli hennes mann.
Hun så Aidan for seg i sitt indre der han hadde sittet på sengen da hun forlot
ham. Han hadde nesten sett litt fortapt ut. Til tross for smilet på leppene
hadde de vanligvis så levende øynene vært trist. Øyner som kjærlig hadde
betraktet henne så mange ganger. Så mange fine minner de hadde delt sammen. Hun
registrerte vagt maten som ble rakt fram mot henne og forsynte seg før hun
forsvant inn i egne tanker igjen.
″Det
er slik en deilig dag at jeg tenkte vi kunne dra på piknik?″ Hun fniste av den lekne stemmen hans som
etterlignet en fin borger.
″Kunne denne fine puella tenke seg å slå følge med en ynkelig stakkar?″ Hun la en hånd foran munnen for å undertrykke latteren som boblet i henne. Aidan var uimotståelig når han oppførte seg slik. Det kilte i magen som om tusen sommerfugler lettet samtidig. Hun rakte ham hånden sin og han plasserte den i albukroken. Arm i arm spaserte de bortover de fine brolagte gatene som om de var et hvilket som helst vanlig par. Hun kunne tillate seg å være lykkelig nå. De møttes alltid på steder hvor hun visste at foreldrene eller andre kjente ikke ville oppholde seg. Likevel valgte hun å dekke til hodet med pallaen. Hun ville ikke risikere denne lykken på noe vis. De passerte bymuren og fulgte veien et stykke mot Ostia før han svingte av og ut på en gresskledd slette. Gresset stod så høyt at hun nesten forsvant i det og hun fant det vanskelig å se hvor hun gikk. Hun lo høyt da han ga opp og sveipte henne opp i armene. Hodet hvilte lett mot brystet hans mens hun lyttet til de taktfaste slagene fra hjertet hans. Måtte denne lykken aldri ende. I enden av gressletten stod den en samling med pinjetrær hvor gresset ikke vokste like høyt. Under trærne var det bart. Han satte henne forsiktig ned før han la ut pleddet han og dekket det med herlige godsaker som brød, ost, skinke og vin. Han inviterte henne til å sitte ned og hun lot seg ikke be to ganger. Da de hadde spist seg mette ble de liggende side om side, mens de kikket opp mot trekronene. Hun lukket øynene og kjente på lykken. Hun skulle ønske det kunne være slik for alltid! Noe kilte henne på kinnet og hun viftet det bort. Antok det var en flue, men det bare fortsatte. Da hun åpnet øynene møtte hun blikket til Aidan. Han gliste der han lå på siden, støttet av albuen og med et strå i hånden.
″Å du altså!″ Hun forsøkte å stjele strået, men han var raskere og grep henne rundt håndleddet. Han trakk henne med seg ned slik at overkroppen delvis ble liggende over hans sterke bryst. Han pustet tyngre. Leppene deres var så nær at hun kunne kjenne pusten hans mot sine. En underlig følelse oppstod nederst i underlivet. Det kriblet og en varme bredte seg gjennom kroppen. Litt usikkert forsøkte hun å trekke seg bort, men han holdt henne fast. Han løftet hodet så vidt og da leppene deres møttes steg varmen i kroppen. Leppene var så myke der de omfavnet hennes. Dette var helt annerledes enn hun hadde forestilt seg. Et svakt sukk gled over leppene og hun sperret opp øynene da hun kjente tungen hans smyge seg over de lett adskilte leppene. Dette kunne da ikke være anstendig! I neste øyeblikk var det glemt. Ukjente følelser truet med å overvelde henne. Hun kunne ikke stoppe dem, men ville det ikke heller. Før hun helt skjønte hva som hadde skjedd lå hun med ryggen på bakken igjen. Han ruvet over henne.
″Du er så vakker, fagr gjenta.″ Han strøk henne over håret. Fanget det i hånden og snurret det rundt fingrene mens han kikket tankefullt på henne. Instinktivt løftet hun hånden og strøk ham varsomt over kinnet. Han sukket oppgitt og smilte.
″Hva i all verden skal jeg gjøre med deg?″
″Kyss meg,″ hvisket hun. Han var ikke vanskelig å be. Hun stønnet lett da leppene fant veien nedover halsen hennes. Hjertet banket og pusten gikk i små hiv. De var ett. Det var kun de to i hele verden. Han var hennes og hun var hans.
″Kunne denne fine puella tenke seg å slå følge med en ynkelig stakkar?″ Hun la en hånd foran munnen for å undertrykke latteren som boblet i henne. Aidan var uimotståelig når han oppførte seg slik. Det kilte i magen som om tusen sommerfugler lettet samtidig. Hun rakte ham hånden sin og han plasserte den i albukroken. Arm i arm spaserte de bortover de fine brolagte gatene som om de var et hvilket som helst vanlig par. Hun kunne tillate seg å være lykkelig nå. De møttes alltid på steder hvor hun visste at foreldrene eller andre kjente ikke ville oppholde seg. Likevel valgte hun å dekke til hodet med pallaen. Hun ville ikke risikere denne lykken på noe vis. De passerte bymuren og fulgte veien et stykke mot Ostia før han svingte av og ut på en gresskledd slette. Gresset stod så høyt at hun nesten forsvant i det og hun fant det vanskelig å se hvor hun gikk. Hun lo høyt da han ga opp og sveipte henne opp i armene. Hodet hvilte lett mot brystet hans mens hun lyttet til de taktfaste slagene fra hjertet hans. Måtte denne lykken aldri ende. I enden av gressletten stod den en samling med pinjetrær hvor gresset ikke vokste like høyt. Under trærne var det bart. Han satte henne forsiktig ned før han la ut pleddet han og dekket det med herlige godsaker som brød, ost, skinke og vin. Han inviterte henne til å sitte ned og hun lot seg ikke be to ganger. Da de hadde spist seg mette ble de liggende side om side, mens de kikket opp mot trekronene. Hun lukket øynene og kjente på lykken. Hun skulle ønske det kunne være slik for alltid! Noe kilte henne på kinnet og hun viftet det bort. Antok det var en flue, men det bare fortsatte. Da hun åpnet øynene møtte hun blikket til Aidan. Han gliste der han lå på siden, støttet av albuen og med et strå i hånden.
″Å du altså!″ Hun forsøkte å stjele strået, men han var raskere og grep henne rundt håndleddet. Han trakk henne med seg ned slik at overkroppen delvis ble liggende over hans sterke bryst. Han pustet tyngre. Leppene deres var så nær at hun kunne kjenne pusten hans mot sine. En underlig følelse oppstod nederst i underlivet. Det kriblet og en varme bredte seg gjennom kroppen. Litt usikkert forsøkte hun å trekke seg bort, men han holdt henne fast. Han løftet hodet så vidt og da leppene deres møttes steg varmen i kroppen. Leppene var så myke der de omfavnet hennes. Dette var helt annerledes enn hun hadde forestilt seg. Et svakt sukk gled over leppene og hun sperret opp øynene da hun kjente tungen hans smyge seg over de lett adskilte leppene. Dette kunne da ikke være anstendig! I neste øyeblikk var det glemt. Ukjente følelser truet med å overvelde henne. Hun kunne ikke stoppe dem, men ville det ikke heller. Før hun helt skjønte hva som hadde skjedd lå hun med ryggen på bakken igjen. Han ruvet over henne.
″Du er så vakker, fagr gjenta.″ Han strøk henne over håret. Fanget det i hånden og snurret det rundt fingrene mens han kikket tankefullt på henne. Instinktivt løftet hun hånden og strøk ham varsomt over kinnet. Han sukket oppgitt og smilte.
″Hva i all verden skal jeg gjøre med deg?″
″Kyss meg,″ hvisket hun. Han var ikke vanskelig å be. Hun stønnet lett da leppene fant veien nedover halsen hennes. Hjertet banket og pusten gikk i små hiv. De var ett. Det var kun de to i hele verden. Han var hennes og hun var hans.
″Flavia, er alt i orden?″
Cicerio kikket spørrende på henne. Hun rødmet da hun skjønte at hun måtte ha
komt med avslørende små sukk mens hun befant seg i tankeverden. Hun gjorde
alltid det når hun tenkte tilbake på denne deilige dagen. Dagen da Aidan hadde
gjort henne til kvinne.
″Jeg er bare litt sliten.″ Hun forsøkte å sende ham et forsiktig smil, men følte det bare ble en grimase.
″Du har jo nesten ikke spist noe.″ Hun kikket på den fortsatt overfylte tallerkenen sin, hadde helt glemt hvor sulten hun var.
″ Jeg har sagt mange ganger at hun spiser alt for lite. Hun er jo tynn som et strå. Sitter og pirker i maten som om den ikke skulle være god nok.″ Moren sendte henne et anklagende blikk og hun sukket.
″Mama, jeg er bare litt sliten etter besvimelsen. Legen sa jeg måtte ta det med ro husker du.″ Hun frydet seg litt over raseriet hun kunne spore i morens ansikt i form av flammende røde kinn. Kanskje hun ikke var aktuell som kone dersom hun var svak? Hun håpet det.
″Jeg syns hun er flott jeg,″ Cicerio klappet henne lett på hånden, ″hva skjedde siden du besvimte?″ Hun skulle til å fortelle, men moren kom henne som vanlig i forkjøpet.
″Hun har en forkjærlighet for gladiatorkamper. Ja, ikke skjønner jeg hvordan hun orker, men første kampen i dag var visst ekstra grusom og det ble nok for mye for lille Flavia.″ Nå var det hennes tur til å fylles med raseri, hun åpnet munnen for å protestere, men lukket den klokelig igjen. Det ville ikke bety noe hva hun sa uansett.
″Ja, det var en spesiell første kamp i dag. Jeg var selv tilstede. Svært uheldig for den stakkars gladiatoen at han døde etter først å ha fått livet i gave.″ Det gikk et grøss igjennom henne, men hun visste ikke helt hvorfor. Var det alt dette snakket om at Aidan var død?
″ Kanskje puella Flavia vil bli med meg ut i hagen for litt frisk luft? Det er litt varmt her inne.″ Hun nikket. Glad for å komme seg unna morens blikk en liten stund. Hun grep Cicerios utstrakte hånd og fulgte ham ut i hagen.
″Jeg er bare litt sliten.″ Hun forsøkte å sende ham et forsiktig smil, men følte det bare ble en grimase.
″Du har jo nesten ikke spist noe.″ Hun kikket på den fortsatt overfylte tallerkenen sin, hadde helt glemt hvor sulten hun var.
″ Jeg har sagt mange ganger at hun spiser alt for lite. Hun er jo tynn som et strå. Sitter og pirker i maten som om den ikke skulle være god nok.″ Moren sendte henne et anklagende blikk og hun sukket.
″Mama, jeg er bare litt sliten etter besvimelsen. Legen sa jeg måtte ta det med ro husker du.″ Hun frydet seg litt over raseriet hun kunne spore i morens ansikt i form av flammende røde kinn. Kanskje hun ikke var aktuell som kone dersom hun var svak? Hun håpet det.
″Jeg syns hun er flott jeg,″ Cicerio klappet henne lett på hånden, ″hva skjedde siden du besvimte?″ Hun skulle til å fortelle, men moren kom henne som vanlig i forkjøpet.
″Hun har en forkjærlighet for gladiatorkamper. Ja, ikke skjønner jeg hvordan hun orker, men første kampen i dag var visst ekstra grusom og det ble nok for mye for lille Flavia.″ Nå var det hennes tur til å fylles med raseri, hun åpnet munnen for å protestere, men lukket den klokelig igjen. Det ville ikke bety noe hva hun sa uansett.
″Ja, det var en spesiell første kamp i dag. Jeg var selv tilstede. Svært uheldig for den stakkars gladiatoen at han døde etter først å ha fått livet i gave.″ Det gikk et grøss igjennom henne, men hun visste ikke helt hvorfor. Var det alt dette snakket om at Aidan var død?
″ Kanskje puella Flavia vil bli med meg ut i hagen for litt frisk luft? Det er litt varmt her inne.″ Hun nikket. Glad for å komme seg unna morens blikk en liten stund. Hun grep Cicerios utstrakte hånd og fulgte ham ut i hagen.
″Det er en svært vakker hage
dere har. Hva tenker du om oss to sammen da?″
″Jeg.. jeg vet ikke helt. Det hele kom litt brått og uventet på meg.″ Hun gned urolig håndflatene mot hverandre. Uroen i kroppen vokste nå som hun var alene med Cicero. Hun kunne ikke benekte at han var en svært tiltrekkende mann. Ingen tvil om at hun ville bli sett på som heldig dersom hun fikk ham til mann.
″Du kommer nok til å venne deg til det i løpet av den neste uken frem mot seremonien.″ Hun gispet.
″Om en uke?″
″Jeg ser ingen grunn til å vente. Du er gifteklar og en svært vakker kvinne. Jeg vil nødig risikere at du faller for en annen mann.″ Hun syntes det glimtet hardt i øynene hans, men like plutselig som det kom var det borte. Han kikket på henne med milde øyne og tok begge hendene i sine.
″Jeg kan nesten ikke vente til du er min, Flavia. Jeg har lengtet og drømt om din skjønnhet så lenge.″ Stemmen hans var hes. Hun kjente igjen lysten og begjæret som hun bare hadde sett hos Aidan.
″Men.. hvordan.. jeg kjenner deg jo ikke en gang!″ Øynene hans ble harde igjen.
″Våre veier har møttes mang en gang. Jeg er skuffet over at du ikke kjenner meg igjen, eller har lagt merke til meg.″ Hun kikket fortvilet rundt seg. Hva mente han? Hun hadde da aldri sett eller møtt ham tidligere. Situasjonen føltes utrygg og hun forsøkte å løsrive seg fra hendene hans for å gå tilbake til de andre. Han holdt henne fast og trakk henne nærmere. De stod så nærme at hun kunne kjenne varmen fra ham gjennom klærne sine. Forskrekket så hun at han senket leppene sine mot hennes. Kysset var vått og han tvang leppene hennes fra hverandre med tungen. Hun følte seg kvalm. Heldigvis glemte han å holde henne hendene hennes fast så hun klarte å skyve ham bort.
″Hva i all verden gjør du?″
″Bare det som forventes mellom en mann og kone. Fortell meg ikke at du aldri har gjort dette før.″ Før hun visste ordet av det suste håndflaten hennes opp og traff kinnet hans hardt. Han smilte bittert mens han strøk seg over det blussende kinnet.
″Ah.. du er en villkatt altså. Jeg ser fram til å kunne temme deg.″ Han tok et skritt nærmere, men hun rygget langsomt før hun tverrvendte og ville løpe inn. Han var raskere enn henne og tok henne igjen i to lange steg. Han grep henne rundt livet og virvlet henne rundt slik at de stod ansikt til ansikt.
″Det er slutt på den tiden du ikke ser meg. Du er min nå og du skal gjøre som jeg sier. Du skal gi meg det samme som du har gitt til den skitne gladiatoren. Han står ikke lenger mellom oss to.″ Ordene slo mot henne som slag fra en knyttneve. Bena ga etter og om han ikke hadde holdt henne hadde hun falt.
″Hva har du gjort?″ hvisket hun fortvilet. Varme tårer fylte øynene og rant nedover kinnene.
″Jeg.. jeg vet ikke helt. Det hele kom litt brått og uventet på meg.″ Hun gned urolig håndflatene mot hverandre. Uroen i kroppen vokste nå som hun var alene med Cicero. Hun kunne ikke benekte at han var en svært tiltrekkende mann. Ingen tvil om at hun ville bli sett på som heldig dersom hun fikk ham til mann.
″Du kommer nok til å venne deg til det i løpet av den neste uken frem mot seremonien.″ Hun gispet.
″Om en uke?″
″Jeg ser ingen grunn til å vente. Du er gifteklar og en svært vakker kvinne. Jeg vil nødig risikere at du faller for en annen mann.″ Hun syntes det glimtet hardt i øynene hans, men like plutselig som det kom var det borte. Han kikket på henne med milde øyne og tok begge hendene i sine.
″Jeg kan nesten ikke vente til du er min, Flavia. Jeg har lengtet og drømt om din skjønnhet så lenge.″ Stemmen hans var hes. Hun kjente igjen lysten og begjæret som hun bare hadde sett hos Aidan.
″Men.. hvordan.. jeg kjenner deg jo ikke en gang!″ Øynene hans ble harde igjen.
″Våre veier har møttes mang en gang. Jeg er skuffet over at du ikke kjenner meg igjen, eller har lagt merke til meg.″ Hun kikket fortvilet rundt seg. Hva mente han? Hun hadde da aldri sett eller møtt ham tidligere. Situasjonen føltes utrygg og hun forsøkte å løsrive seg fra hendene hans for å gå tilbake til de andre. Han holdt henne fast og trakk henne nærmere. De stod så nærme at hun kunne kjenne varmen fra ham gjennom klærne sine. Forskrekket så hun at han senket leppene sine mot hennes. Kysset var vått og han tvang leppene hennes fra hverandre med tungen. Hun følte seg kvalm. Heldigvis glemte han å holde henne hendene hennes fast så hun klarte å skyve ham bort.
″Hva i all verden gjør du?″
″Bare det som forventes mellom en mann og kone. Fortell meg ikke at du aldri har gjort dette før.″ Før hun visste ordet av det suste håndflaten hennes opp og traff kinnet hans hardt. Han smilte bittert mens han strøk seg over det blussende kinnet.
″Ah.. du er en villkatt altså. Jeg ser fram til å kunne temme deg.″ Han tok et skritt nærmere, men hun rygget langsomt før hun tverrvendte og ville løpe inn. Han var raskere enn henne og tok henne igjen i to lange steg. Han grep henne rundt livet og virvlet henne rundt slik at de stod ansikt til ansikt.
″Det er slutt på den tiden du ikke ser meg. Du er min nå og du skal gjøre som jeg sier. Du skal gi meg det samme som du har gitt til den skitne gladiatoren. Han står ikke lenger mellom oss to.″ Ordene slo mot henne som slag fra en knyttneve. Bena ga etter og om han ikke hadde holdt henne hadde hun falt.
″Hva har du gjort?″ hvisket hun fortvilet. Varme tårer fylte øynene og rant nedover kinnene.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg er litt nysgjerrig. Hva syns dere så langt? Lurer dere på hva som kommer til å skje? Hva tror dere kommer til å skje? Fortell meg det gjerne i kommentarfeltet! Jeg har fått mange fine kommentarer fra andre kanaler, men jeg vet jo ikke hvem som leser dette og det er litt gøy å høre hva dere tenker! :)
Nå kjenner jeg pulsen slå her!! Du har en heftig penn Drømmelykke! Jeg er trollbundet! Som Flavia av Aidan! ;P
SvarSlettHerlig- herlig! Slike kommentarer viser at jeg har gjort noe riktig i alle fall! :-)
Slett