Del 4

Lamslått så hun på døren som slamret igjen bak Herren. Bortsett fra de siste ordene han hadde mumlet om at han ikke visste de brukte småjenter til stell av sårede gladiatorer hadde han ikke brydd seg om henne i det hele tatt. Men hun hadde lyttet. Ordene han hadde talt både skremte og forundret henne. Ryktet han hadde hørt om at kampen var kjøpt og betalt av en som ville Aidan til livs. Hvilke grunner skulle noen ha for å kunne gjennomføre noe slikt? Aidan så like forvirret ut der han satt i sengen og studerte rudisen han holdt i hånden. Tresverdet som ga ham friheten tilbake.
"Flavia, jeg er fri. Jeg kan dra hjem til landet mitt. Til familien min. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve det igjen!"
"Å Aidan.." Hun krøp opp i sengen og lente hodet mot skulderens hans. Hun visste hun burde være glad på hans vegne, men det stakk i hjertet hennes. Da ville han forlate henne.
"Jeg vil du skal bli med meg."
"Men..."  Han la en finger mot leppene hennes.
"Hysj, fagr gjenta. Jeg forstår at det er vanskelig for deg. Du trenger ikke svare nå. Jeg må dra i natt. Om du blir med møter du meg ved utgangen på baksiden her. Jeg vil stå klar ved den sjette timen etter solnedgang. Er du ikke kommet innen utgangen av den må jeg dra." Han svelget tungt før han la til, " men jeg håper selvsagt at du kommer." Hun flettet hånden sin i hans.
"Du ber meg om noe stort. Jeg kan ikke love deg annet enn at jeg skal tenke grundig over tilbudet ditt."
"Jeg vil leve sammen med deg, Flavia. Deg og barnet vårt, men jeg forstår det er mye å be om. Jeg har selv dratt fra alt jeg hadde kjært en gang så jeg vet hvordan det er. Hadde jeg hatt muligheten ville jeg ha blitt, men du hørte Herren. De kan ikke skjule meg mye lenger. Det er livet eller døden og da velger jeg livet." Hun skjønte det. Hun ville bare ikke forstå det. Hun måtte fortelle ham om barnet. Hun kunne ikke la ham dra uten.
"Aidan.. barnet.. jeg vet ikke om det lever. Jeg fikk en blødning.." Han la armen rundt henne.
"Jeg vet. Legen fortalte meg det. Han sa du ikke hadde smerter og at det var et godt tegn. Når tiden er inne vil barnet gi oss svar. Jeg håper det blir en jente som ligner på deg." Han smilte og kysset henne på leppene. Hun smilte tilbake.
"Tull! Alle menn ønsker seg da en sønn!"
"Ikke jeg. Det må være fordi moren til mitt barn er den vakreste kvinne på jord!" Han kløp henne ertende i kinnet og hun rødmet svakt. Han kysset henne igjen. Mer krevende nå. Som om han ikke ville glemme hvordan det var dersom hun valgte ham bort. Hun ble myk i armene hans. Lot han få smake og passet på at hun memorerte hver minste detalj. Smaken, pusten, hendene mot huden og lukten hans. Da han slapp henne hev hun etter pusten. Hadde glemt at hun skulle puste.

"Du må gå nå," sa han hest. Øynene hans var sløret. Hun visste at kinnene var flammende røde og varme etter ilden som drev gjennom kroppen hennes. Han strøk varsomt over dem.
"Fagr gjenta, uansett hva du velger så vil jeg alltid være din og du vil alltid høre til i tankene mine." Hun visste ikke hva hun skulle si, bare nikket stumt. Var dette farvel? Hun klamret seg til ham. Klarte ikke gi slipp.
"Gå nå. Jeg velger å tro at dette ikke er farvel. Foreldrene dine venter. Om du følger meg vil jeg at du skal ha tilbragt så mye tid sammen med dem som mulig." Hun reiste seg sakte opp fra sengen, fant fram pallaen sin og svøpte den rundt kroppen. Hun snudde seg mot ham en siste gang i døren. Han smilte, men hun kunne se at han også var preget av situasjonen. Fryktet han at hun ikke kom til å møte opp? Hun fryktet det selv. Uten et ord snudde hun seg og gikk ut døren. Klarte ikke ta farvel.

Tankene kvernet i hodet hennes hele veien hjem. Hun visste hun ikke kunne leve uten Aidan, men hun var ikke sikker på om hun kunne klare å såre foreldrene sine ved å dra. Det var svært få som visste om henne og Aidan. Foreldrene var ikke blant de betrodde. Hun visste hva de ønsket for henne. De ønsket henne godt, men de ønsket henne en velstående ektemann. Aidan var rik i hjertet, men ikke på verdier. Det var ikke godt nok for foreldrene. Roma var også alt hun kjente til. Kunne hun reise fra sitt elskede Roma? Hun bestemte seg for å ta en omvei. Hun trengte tid til å tenke. Tid til å fordøye all den informasjonen som lå helt usortert inne i hodet. Hvem ønsket Aidan død? Hvorfor? Så vidt hun visste var han godt likt av alle han hadde møtt. Kunne det være noe i fortiden hans? Han hadde sjelden snakket om hvordan han ble slave. Hun hadde heller ikke spurt. Når de hadde vært sammen hadde de levd for hverandre. De visste aldri når det ville være slutt. Tiden sammen skulle være god. De kjente hverandre godt, men samtidig visste de lite om hverandre. Kunne hun virkelig forlate alt det trygge for en mann hun nå plutselig var usikker på om hun kjente? Tanken skremte henne. En hun hadde sett på sin nærmeste virket plutselig som en fremmed. Det verket i brystet. Det kjentes som om all sorg og angst hadde satt seg der. Tenk at livet kunne endre seg så brått. Fra den største lykke til den dypeste fortvilelse. Hun sukket.

Den store hvite bygningen til Pantheon ruvet foran henne. Hun gikk nærmere og strøk en hånd over den kalde marmoren. Selv om hun bøyde hodet helt bak var det vanskelig å se toppen. Pantheon var den vakreste bygningen i hele Roma etter hennes mening. Så mektig. Det var som om den utstrålte en egen energi. Bare synet av bygningen gjorde henne beroliget, men samtidig ydmyk. Som liten hadde hun ofte lurt seg bort hit når hun ville være alene. Fri for foreldrenes mas. Hun kunne sitte på torget litt bortenfor og bare stirre på bygningen lenge. Noen ganger hadde snille mennesker stukket til henne litt frukt og vann mens hun satt der. Etter hvert hadde handelsmennene rundt Pantheon begynt å kjenne henne igjen. De hadde hilst og smilt som hun var en gammel bekjent. Hun innså at denne bygningen kunne bli den aller vanskeligste å forlate. Tanken på at barnet hun kanskje bar ikke kom til å få oppleve det samme som henne gjorde henne trist. Hun svingte forbi Pantheon og videre inn i mylderet av gater. Gater hun kjente så godt. Gater som hadde vært hennes barndom. Hun passerte farens butikk. Hun visste at han ikke var der. Han hadde andre som tok seg av butikken nå. Selv sørget han for at det var de rette varene som kom inn i butikken. Ofte dro han til Ostia og kom hjem igjen med spennende varer som hun og moren ikke kunne se seg mett på. De okket og oiet seg mens de studerte farens fangst. Varer fra fjerne steder som de bare hadde hørt om. Kanskje hun nå selv skulle få reise til et fjernt og spennende sted? Farens butikk hadde også vært hennes første hjem. Til hun ble ti hadde de bodd over butikken i en liten leilighet. Selv om moren aldri hadde sagt noe visste Flavia at hun hadde skammet seg over hjemmet deres. De hadde aldri hatt besøk der. Da faren endelig hadde hatt mulighet til å kjøpe deres eget hus hadde alt forandret seg. Moren hadde blomstret og hennes nye favorittsted var kjøkkenet. Stadig vekk hadde de gjester innom som fikk servert de lekreste retter. Gjestene skrøt og moren rødmet av stolthet. Hun smilte for seg selv over de gode minnene mens hun spaserte over broen. Midt på stoppet hun, lente seg over kanten og kikket ned i vannet. Hun studerte sitt eget speilbilde. Aidan sa hun var pen. Selv klarte hun ikke se det. Ansiktet var for smalt, nesen for spiss og leppene for store. Det var som om ingenting stemte. Bortsett fra håret da. Det likte hun og alle venninnene hennes var misunnelig. Det rakk til midten av ryggen og tuppene bølget seg i spiraler. Ulempen var at det var så tykt at hun ble alt for varm når solen stekte. Hun geipet til speilbildet sitt. Veldig voksent når man var 17 år.

Da hun nærmet seg huset måtte hun trekke pusten og stålsette seg. Hun lurte på hva foreldrene kom til å si. Kom de til å merke at noe var på gang? Moren hadde en tendens til å lese henne som en åpen bok, men hun hadde ikke avslørt hemmeligheten om Aidan enda. Heldigvis. Hun åpnet døren og lukten av mat og deilige krydder slo mot henne. Moren hadde slått på stortrommen. Var det for henne eller skulle de ha gjester? Faren og moren diskuterte noe, men hun klarte ikke oppfatte hva det var og da hun kom inn ble det brått stille.

"Hei papa." Hun prøvde seg på et forsiktig smil. Moren var over henne før hun fikk sukk for seg.
"Flavia! Hvordan er det med deg? Legens bud sa du ikke kunne motta besøk. Tenke seg til! Der ligger du syk og alene, og så får ikke vi, foreldrene dine, se til deg eller frakte deg hjem en gang! Det er en skandale og jeg skal rapportere den legen så snart jeg vet hvem han er!" Moren veivet med pekefingeren og snakket så fort at Flavia ble dusjet av spytt. Diskret tørket hun det bort med pallaen.
"Mama, det går fint med meg. Det var nok bare varmen og alt for mange mennesker." Hun trakk trøtt på skuldrene. Moren fnyste.
"Ja, ikke skjønner jeg hvordan du orker å være vitne til slike grusomheter. Jeg hørte den første kampen var forferdelig og at gladiatoren først fikk leve, men var så skadet at han døde."
"Hm?"
"Jaja. Dette trenger jeg jo ikke fortelle deg. Du var jo der."
"La nå Flavia få litt fred. Ser du ikke at hun er sliten?" Moren fnyste igjen. Hun svarte ikke mannen sin, bare snudde ryggen til og forsvant for å se til grytene sine. Sånn hadde det alltid vært. Moren kjeftet og faren beskyttet. Det luktet himmelsk av maten og det rumlet i magen hennes. Hun kom på at hun ikke hadde spist siden før gladiatorkampen. Moren kom tilbake og sammen med henne kom informasjonen om at de ventet fine gjester.
"Vi gikk til badet tidligere. Det begynner å bli knapt med tid, men om du skynder deg rekker du det."
"Jeg kan jo bare vaske meg her?" Egentlig ville hun bare sove og tenke. Hun hadde ikke tid til gjester uansett hvor fine eller viktige de var.
"Gå nå. Det ligger en ny stola til deg på sengen." Hun visste det ikke nyttet å motsi moren. Hun rømte inn på avlukket ved siden av atriumet som var rommet hennes. Som moren hadde sagt lå det en ny stola på sengen. Hun gispet overrasket da hun oppdaget at den var av rød silke. Silke var ikke for hvem som helst. Hvem var egentlig disse gjestene? Hun fant fram lærvesken sin. Pakket kjolen, et linklede til å tørke seg med og til slutt et såpestykke. Hun kysset faren på kinnet og ropte hadet til moren før hun la i vei mot badet.

Hun hadde ikke vært der på en stund. Etter at hun ble kvinne foretrakk hun ensomheten når hun skulle stelle seg. Hun følte at alle stirret på henne her. Selv om det bare var  for kvinner syntes hun det var ubehagelig. Igjen var det som om hun ikke passet inn. Hun var alt for tynn. Moren maste alltid om det. Sa at folk ville tro de var fattig. Eller enda verre, at de ikke ga henne mat. Hun kledde langsomt av seg. Lurte på om barnet ville vise, men til sin lettelse var magen like flat. Hun forsøkte å gjøre seg usynlig på vei bort til bassenget med vann. Suset fra alle samtalene rundt henne hørtes ut som hvisking bak ryggen hennes. Hun valgte kaldkaret denne gangen. Der var det minst folk og hun trengte å klarne hodet. Hun lengtet allerede etter Aidans varme og trygghet. Ønsket hun slapp å tenke på dette. At alt hadde vært enkelt. I alle fall enklere. Hun såpte inn kroppen. Kunne kjenne de velkjente konturene av kroppen sin. Litt for brede hofter, for smal midje, for synlige ribbein og brystene var heller ikke noe å skryte av. Hun kikket forsiktig rundt seg. De fleste andre av kvinnene var mer fyldige enn henne. De så sunne ut. Sammenlignet med dem kunne hun minne om en strek. Ja, bortsett fra hoftene. Brystene hennes var der, men de var faste og ikke duvende som på andre kvinner. Hun sukket trist. Alt var feil med henne. Hun dukket raskt ned i vannet for å skylle av seg såpen. Det tok litt tid før håret var fri for såpe, men da hun endelig var ferdig følte hun seg ren og oppkvikket. Det kalde vannet hadde gjort henne klar i hodet. Hun var fortsatt ikke helt sikker på om hun hadde gjort det rette valget, men det var heldigvis fortsatt litt tid til å ombestemme seg på. Håret hennes luktet mildt av blomster etter såpen. Hun lot det henge løst for ellers tørket det så sent. Hun kledde på seg stolaen og følte seg uendelig vakker i den. Om bare Aidan kunne se henne nå. Tanken på Aidan fikk henne til å smile og hun følte seg mye bedre til sinns. På veien hjem tok hun seg selv i å nynne på en melodi som Aidan hadde lært henne. Hun visste ikke hva ordene betydde, men melodien var vakker. Oppslukt av sine egne tanker oppdaget hun ikke gjestene som var plassert i atriumet før faren kremtet.
"Flavia, dette er Lucius, og dette, " han henvendte seg til den yngre mannen, "er hans sønn, Cicero, din tilkommende mann. "

Del 3

Del 5

Index
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Litt fakta:
Familien til Flavia var nok heldig som hadde eget kjøkken. Vanligvis var det kun de rike som hadde eget kjøkken, de andre hadde vanligvis felleskjøkken som de kokte på. Jeg har en følelse av at moren til Flavia er en ganske bestemt kvinne som får det som hun vil :)

Dersom dere ønsker å få tilsendt e- post med link når de nye delene kommer ut kan dere sende meg en e- post til drommelykke@gmail.com så sender jeg dere en e- post når neste del kommer. Om ønskelig kan jeg forsøke å få laget en utskriftsvennlig versjon også. Skrik ut i kommentarfeltet her om dere lurer på noe, eller send e- post. Jeg er helt utrolig takknemlig for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått til nå og det er veldig spennende å få lov til å skrive historien til Flavia for dere!