Hun løp. Hun kunne ikke huske å ha
forlatt setet sitt. Frykten hadde lammet henne, men nå løp hun. Hun løp mot det
eneste håpet hun hadde. Sykestuen på Gladiatorskolen. Han kunne ikke være død.
Keiseren hadde jo sagt at han skulle få leve! Hun trakk pallaen tettere rundt
ansiktet slik at ingen skulle se tårene hennes. Den kjølige morgenen hadde
tidligere ergret henne, det var jo blitt juni! Nå var hun glad. Hadde det vært
varmere hadde hun valgt en mindre palla og ikke hatt noe sted hun kunne skjule
ansiktet sitt. Hjertet slo tungt i brystet og pusten gikk i små hiv. Hun kjempet
mot den tunge tredøren inn til sykestuen.
"Flavia..?" Mannen hun gjenkjente som legen fra et av Aidans tidligere besøk på sykestuen snudde seg forbauset mot henne. Han stod bøyd over en benk hvor hun kunne skimte et velkjent bustet hode.
"Aidan!" Hun løp bort og forsøkte å kaste seg over han. Legen fikk akkurat grepet henne rundt livet og holdt henne fast. Hun hulket mot brystet hans mens hun desperat forsøkte å løsrive seg. Han slapp henne ikke. Legen var en eldre mann, men forbausende sterk. Hun vred seg rundt. Aidan lå helt stille på benken. Det så ikke ut som han pustet. Det boblet i brystet hennes og hun presset et fortvilt NEI over leppene. Legen hysjet på henne.
"Flavia, du burde ikke være her."
"Er han.. er han..?" Hun fikk seg ikke til å si det. Legen smilte.
"Nei, han er ikke død. Skulderen er brukket, men det kan vi ordne. Han har også mistet mye blod så det vil ta litt tid før han er helt seg selv igjen." Endelig kunne hun smile gjennom tårene igjen. Forsiktig slapp legen henne. Han stolte på henne nå.
"Flavia..?" Mannen hun gjenkjente som legen fra et av Aidans tidligere besøk på sykestuen snudde seg forbauset mot henne. Han stod bøyd over en benk hvor hun kunne skimte et velkjent bustet hode.
"Aidan!" Hun løp bort og forsøkte å kaste seg over han. Legen fikk akkurat grepet henne rundt livet og holdt henne fast. Hun hulket mot brystet hans mens hun desperat forsøkte å løsrive seg. Han slapp henne ikke. Legen var en eldre mann, men forbausende sterk. Hun vred seg rundt. Aidan lå helt stille på benken. Det så ikke ut som han pustet. Det boblet i brystet hennes og hun presset et fortvilt NEI over leppene. Legen hysjet på henne.
"Flavia, du burde ikke være her."
"Er han.. er han..?" Hun fikk seg ikke til å si det. Legen smilte.
"Nei, han er ikke død. Skulderen er brukket, men det kan vi ordne. Han har også mistet mye blod så det vil ta litt tid før han er helt seg selv igjen." Endelig kunne hun smile gjennom tårene igjen. Forsiktig slapp legen henne. Han stolte på henne nå.
Hun knelte ved siden av Aidan og
trakk hånden hans opp mot det tårevåte kinnet sitt.
"Som du skremte meg! Det må du aldri gjøre igjen, hører du!" Han beveget seg ikke. Hun strøk en finger over leppene hans. Kunne kjenne den svake pusten hans. Han pustet! Det ville gå bra nå.
"Flavia!" Utropet fra legen fikk henne brått til å reise seg og snu seg mot han.
"Du blør!" Hun kikket ned og så en rød flekk spre seg raskt over den hvite stolaen. Å nei, barnet! Automatisk la hun en hånd beskyttende over magen. Hun måtte ha blitt blek for legen tok henne støttende i armen og hun kjente seg faktisk litt svimmel. Tårene stod i øynene hennes. Innerste inne visste hun at det kanskje var til det beste om barnet døde, men det var en bit av henne og Aidan. Faren hennes kom ikke til å forstå eller godta barnet. Det visste hun. Han kom aldri til å gi sin tillatelse til giftermål med Aidan heller. Hun sukket. Hun hadde gledet seg til å fortelle Aidan om barnet. Hun håpet han ville bli like glad som hun hadde blitt da hun oppdaget det. Deres mirakel. Deres kjærlighet lå som en hemmelighet dypt der inne i magen hennes. Legen ristet lett i henne. Han måtte ha forsøkt å få kontakt.
"Hvor mange måner har passert siden sist blødning?"
"Tre tror jeg." Stemmen hennes var bare en lav hvisking. Det var fortsatt tidlig dag, men hun var så sliten. Først Aidan. Så barnet. Hun gjemte ansiktet i pallaen og lot det tykke stoffet ta i mot alle tårene hennes. Legen geleidet henne bort til en seng i hjørnet. Hun hadde ikke lagt merke til den. Hadde fokusert alt på Aidan.
"Legg deg ned her litt så kommer jeg straks tilbake."
"Som du skremte meg! Det må du aldri gjøre igjen, hører du!" Han beveget seg ikke. Hun strøk en finger over leppene hans. Kunne kjenne den svake pusten hans. Han pustet! Det ville gå bra nå.
"Flavia!" Utropet fra legen fikk henne brått til å reise seg og snu seg mot han.
"Du blør!" Hun kikket ned og så en rød flekk spre seg raskt over den hvite stolaen. Å nei, barnet! Automatisk la hun en hånd beskyttende over magen. Hun måtte ha blitt blek for legen tok henne støttende i armen og hun kjente seg faktisk litt svimmel. Tårene stod i øynene hennes. Innerste inne visste hun at det kanskje var til det beste om barnet døde, men det var en bit av henne og Aidan. Faren hennes kom ikke til å forstå eller godta barnet. Det visste hun. Han kom aldri til å gi sin tillatelse til giftermål med Aidan heller. Hun sukket. Hun hadde gledet seg til å fortelle Aidan om barnet. Hun håpet han ville bli like glad som hun hadde blitt da hun oppdaget det. Deres mirakel. Deres kjærlighet lå som en hemmelighet dypt der inne i magen hennes. Legen ristet lett i henne. Han måtte ha forsøkt å få kontakt.
"Hvor mange måner har passert siden sist blødning?"
"Tre tror jeg." Stemmen hennes var bare en lav hvisking. Det var fortsatt tidlig dag, men hun var så sliten. Først Aidan. Så barnet. Hun gjemte ansiktet i pallaen og lot det tykke stoffet ta i mot alle tårene hennes. Legen geleidet henne bort til en seng i hjørnet. Hun hadde ikke lagt merke til den. Hadde fokusert alt på Aidan.
"Legg deg ned her litt så kommer jeg straks tilbake."
Hun ble liggende og stirre i
taket. Av og til kastet hun små blikk mot Aidan, men han lå like stille. Om hun
kikket godt etter kunne hun se at brystet hans hevet seg jevnt. Sårene på armen
hadde sluttet å blø, men den var fortsatt blodig så hun kunne ikke se hvor stor
skaden var. Hun sukket. Hvorfor i all verden skulle hun gå hen og forelske seg
i en gladiator? I tillegg skulle hun bli med barn? Hun visste svaret. Aidan var
alt for henne. Han var annerledes. Det hadde han vist da han ikke tok henne
første gangen de møttes. Han respekterte henne. Hun var hans make. De var
likeverdig til tross for ulike statuser. Han en gladiator. Hun datter av en
handelsmann i mellomklassen. Faren var ikke rik. Han var heller ikke fattig.
Moren sa de var heldig og måtte være takknemlig for det de hadde.
Hun var foreldrenes eneste barn.
Hun visste faren elsket henne, men samtidig var det en sorg for ham at han ikke
hadde klart å produsere en sønn. Hans høyeste ønske var at hun, Flavia, skulle
gifte seg oppover og produsere sønner som kunne overta handelen etter ham. Hun
visste at det aldri kunne bli sånn. Hun kunne ikke leve sammen med en annen
mann. Og hvem ville vel ha henne og en annen manns barn? Hun var ikke ren
lenger. Tankene ble avbrutt av legen som var tilbake. Han rakte henne en kopp
med et noe grumsete innhold.
"Drikk dette. Det vil få deg til å føle deg bedre samtidig som det stopper blødningen. Har du smerter?" Hun ristet på hodet, satte koppen til leppene og tømte innholdet. Hun skar en grimase over den bitre smaken og dro håndbaken over munnen for å tørke bort resten. Rommet begynte å gå rundt. Hun kjente legens hånd på ryggen og så en hånd på skulderen som varsomt skjøv henne ned i sengen. Så ble alt svart.
"Drikk dette. Det vil få deg til å føle deg bedre samtidig som det stopper blødningen. Har du smerter?" Hun ristet på hodet, satte koppen til leppene og tømte innholdet. Hun skar en grimase over den bitre smaken og dro håndbaken over munnen for å tørke bort resten. Rommet begynte å gå rundt. Hun kjente legens hånd på ryggen og så en hånd på skulderen som varsomt skjøv henne ned i sengen. Så ble alt svart.
Han
strøk henne forsiktig over kinnet. Ville ikke vekke henne. Hun var så fredfull.
Han elsket å se på henne når hun sov. Hun var den vakreste han noen gang hadde
sett. Det lange mørke håret som danset i vinden når hun hadde det løst. Ikke
krøller. Men ikke rett heller. En perfekt mellomting. Han lot pekefingeren gli
lett langs de fyldige leppene. De var røde. Akkurat slik de ble når de hadde
kysset litt for lenge. Slik som før siste kampen. De lange mørke øyenvippene lå
som sommerfuglvinger mot hvite kinn. Åpne øynene dine, Flavia, hvisket han. Hun
hadde de vakreste øynene. Gulbrune. Som rav. Øyenvippene vibrerte lett..
Hun åpnet øynene. Prøvende. Lyset
var sterkt. Hun blunket noen ganger før hun klarte å fokusere. To blå øyne møtte
hennes. Aidan lå ved siden av henne i sengen. Hun kunne kjenne hjertet slå mot
armen som hvilte over brystet hans. En bekymret rynke hadde plassert seg i
pannen. Hun løftet hånden og strøk over den. Ville rette den ut. Han grep
hånden og kysset den varsomt.
"Hei."
"Hei." Hun smilte svakt. Halsen var tørr og stemmen hørtes rar ut.
"Hvor er jeg?"
"I sengen min. En annen stakkar trengte sykestuen mer enn oss." Han gav henne et skjevt smil. Så husket hun. Kampen. Angsten. Døden. Barnet. Men han var her. Her, sammen med henne! Bortsett fra bandasjen så han uskadet ut. Fingertuppene gled utforskende over bandasjen. Tårene hun ikke klarte stoppe gled nedover kinnet. Han tørket dem forsiktig bort.
"Det er over, Flavia. Du trenger ikke bekymre deg mer nå, fagr gjenta." Ordene fra hjemlandet hans klang så vakkert. Han hadde forklart at det betydde vakre jente og hun likte tanken på at hun var hans vakre jente. Følelsen av lykke strømmet gjennom henne.
"Hvordan kom jeg hit?" Det var et dumt spørsmål.
"Jeg bar deg." Det var et enda dummere svar.
"Men du er jo skadet. Du kunne da umulig klare å bære meg!"
"Jeg bar deg ikke så langt. Siden ingen burde vite at du var her var det enten meg eller legen og helt ærlig vil jeg ikke la noen andre bære rundt på deg. Vi bar deg hit i natt slik at ingen skulle se deg. "
"I natt!? Hvor lenge har jeg sovet? "
"Tja.. omtrent et døgn? "
"Et døgn!? Hva i all verden kommer foreldrene mine til å tro?" Hun bet seg i leppen. Han vippet den løs med tommelen.
"Alt er ordnet, fagr gjenta. Legen sendte bud til dem om at du hadde besvimt og trengte ro. Han regnet med foreldrene dine ikke visste om…" Han kikket forsiktig ned mot magen hennes. Hun rødmet.
"Hvorfor ville du ikke fortelle meg det? "
"Jeg ville. Jeg forsøkte flere ganger, jeg lover. Jeg var så redd for å miste deg."
"Å du fagr gjenta.." Han trakk henne inn til seg med den friske armen. Hun snuste inn lukten av ham. Hun kunne ikke forklare lukten, men visste at den bare tilhørte han. Han kysset henne på toppen av hodet, sukket og holdt henne litt ut fra seg. Blå øyne møtte hennes ravfargede. Hun kunne drukne i de øynene. Hun innså at hun hadde allerede gjort det første gang hun så inn i dem.
"Ingenting i hele verden kan få meg bort fra deg. Livet du bærer inni deg, " han gjorde et tappert forsøk på å stryke henne over magen med den skadde armen, "det livet, Flavia, er fremtiden vår. "
Hun trodde ikke hun hadde flere tårer, men likevel kom de. Han visste alltid hvordan han skulle bruke ordene rett. Bruke dem slik at de gled rett inn i hjertet hennes. Hvordan skulle hun fortelle ham at barnet kanskje ikke var der lenger?
"Hei."
"Hei." Hun smilte svakt. Halsen var tørr og stemmen hørtes rar ut.
"Hvor er jeg?"
"I sengen min. En annen stakkar trengte sykestuen mer enn oss." Han gav henne et skjevt smil. Så husket hun. Kampen. Angsten. Døden. Barnet. Men han var her. Her, sammen med henne! Bortsett fra bandasjen så han uskadet ut. Fingertuppene gled utforskende over bandasjen. Tårene hun ikke klarte stoppe gled nedover kinnet. Han tørket dem forsiktig bort.
"Det er over, Flavia. Du trenger ikke bekymre deg mer nå, fagr gjenta." Ordene fra hjemlandet hans klang så vakkert. Han hadde forklart at det betydde vakre jente og hun likte tanken på at hun var hans vakre jente. Følelsen av lykke strømmet gjennom henne.
"Hvordan kom jeg hit?" Det var et dumt spørsmål.
"Jeg bar deg." Det var et enda dummere svar.
"Men du er jo skadet. Du kunne da umulig klare å bære meg!"
"Jeg bar deg ikke så langt. Siden ingen burde vite at du var her var det enten meg eller legen og helt ærlig vil jeg ikke la noen andre bære rundt på deg. Vi bar deg hit i natt slik at ingen skulle se deg. "
"I natt!? Hvor lenge har jeg sovet? "
"Tja.. omtrent et døgn? "
"Et døgn!? Hva i all verden kommer foreldrene mine til å tro?" Hun bet seg i leppen. Han vippet den løs med tommelen.
"Alt er ordnet, fagr gjenta. Legen sendte bud til dem om at du hadde besvimt og trengte ro. Han regnet med foreldrene dine ikke visste om…" Han kikket forsiktig ned mot magen hennes. Hun rødmet.
"Hvorfor ville du ikke fortelle meg det? "
"Jeg ville. Jeg forsøkte flere ganger, jeg lover. Jeg var så redd for å miste deg."
"Å du fagr gjenta.." Han trakk henne inn til seg med den friske armen. Hun snuste inn lukten av ham. Hun kunne ikke forklare lukten, men visste at den bare tilhørte han. Han kysset henne på toppen av hodet, sukket og holdt henne litt ut fra seg. Blå øyne møtte hennes ravfargede. Hun kunne drukne i de øynene. Hun innså at hun hadde allerede gjort det første gang hun så inn i dem.
"Ingenting i hele verden kan få meg bort fra deg. Livet du bærer inni deg, " han gjorde et tappert forsøk på å stryke henne over magen med den skadde armen, "det livet, Flavia, er fremtiden vår. "
Hun trodde ikke hun hadde flere tårer, men likevel kom de. Han visste alltid hvordan han skulle bruke ordene rett. Bruke dem slik at de gled rett inn i hjertet hennes. Hvordan skulle hun fortelle ham at barnet kanskje ikke var der lenger?
Hun skvatt da det banket på døren.
Hun oppdaget plutselig at hun kun var iført en fremmed tunika. Hvor var det
blitt av stolaen? Som om han kunne lese tankene hennes pekte han på en stol.
Der hang den. Helt ren. Hvem som hadde kledd av henne ville hun helst ikke
tenke på. Aidan ropte til den som banket at han bare måtte vente litt. Hun
hadde aldri kledd på seg så raskt før. Selv de vanskelige knappene over
skuldrene gled lett på plass. Beltet rakk hun akkurat å feste skikkelig før det
var slutt på tålmodigheten til personen utenfor. Uten noe videre banking skred
han inn i rommet. Han la ikke merke til henne før Aidan unnskyldte dem med at
hun hadde hjulpet han med å vaske seg. Hun kjente hun ble rød i kinnene og
kikket sjenert ned i gulvet.
"Hva kan jeg hjelpe deg med, Herre?" Herre? Hun kikket forsiktig på mannen. Han overså henne helt. Var dette Aidans Herre? Hun hadde aldri visst hvem han var. Hva gjorde han her? Hun antok det ikke var for å gratulere han med kampen. En vond klump la seg i magen. Angsten lammet henne på nytt. Denne tiden var fylt med onde varsler.
"Hva kan jeg hjelpe deg med, Herre?" Herre? Hun kikket forsiktig på mannen. Han overså henne helt. Var dette Aidans Herre? Hun hadde aldri visst hvem han var. Hva gjorde han her? Hun antok det ikke var for å gratulere han med kampen. En vond klump la seg i magen. Angsten lammet henne på nytt. Denne tiden var fylt med onde varsler.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Litt fakta: Gladiatorkampene ble forbudt i år 404 e. kr. Jeg har ikke fastsatt noen tid hvor denne historien finner sted per nå, men jeg tenker at det er rundt år 400 e. kr. Vi vet at at den romerske hæren mest sannsynlig også hadde soldater som var fra de nordiske landene. Dette basert på funn av eiendeler som stammet fra romerriket blant annet her i Norge. Jeg har tatt meg den frihet å flette inn litt norrønt språk selv om det nok på akkurat denne tiden ble snakket Urnordisk i de nordiske landene. Det er dog litt vanskelig å finne kilder som beskriver dette språket med konkrete ord. Det finner man med det norrøne språket. Norrønt er også mer forenklet i forhold til urnordisk og mer gjenkjennelig for oss per i dag.
Klær i Romertiden:
Hovedsaklig var det ull som ble brukt som stoff, men rike kunne tillate seg silke.
Tunika: Hovedsaklig lik det vi forbinder med tunika i dag. Kunne ha både lange og korte armer. Menn kunne bli sett i både korte og lange tunikaer. Stola- var det vanlige klesplagget respektable kvinner brukte. Det er en lang kjole som kunne ha både korte og lange armer. Den ble brukt over en tunika og var festet ved skuldrene. Fordi plagget var så langt ble det ofte brukt belte over hoftene for å løfte kanten.Palla- Var mer som et stort skjerf. De kunne variere i størrelse og ble knytt på ulike måter etter formål og vær. Ble brukt sammen med stola.Toga- Et stort tøystykke som man knytte stramt rundt seg, man måtte gjerne ha hjelp for å få festet det skikkelig. Festet over skuldrene. Dette plagget var for menn, men er nok det vi plagget vi hovedsaklig forbinder med Romerriket. Respektable kvinner brukte ikke dette. Kun løse kvinner kunne bruke toga.
Hovedsaklig var det ull som ble brukt som stoff, men rike kunne tillate seg silke.
Tunika: Hovedsaklig lik det vi forbinder med tunika i dag. Kunne ha både lange og korte armer. Menn kunne bli sett i både korte og lange tunikaer. Stola- var det vanlige klesplagget respektable kvinner brukte. Det er en lang kjole som kunne ha både korte og lange armer. Den ble brukt over en tunika og var festet ved skuldrene. Fordi plagget var så langt ble det ofte brukt belte over hoftene for å løfte kanten.Palla- Var mer som et stort skjerf. De kunne variere i størrelse og ble knytt på ulike måter etter formål og vær. Ble brukt sammen med stola.Toga- Et stort tøystykke som man knytte stramt rundt seg, man måtte gjerne ha hjelp for å få festet det skikkelig. Festet over skuldrene. Dette plagget var for menn, men er nok det vi plagget vi hovedsaklig forbinder med Romerriket. Respektable kvinner brukte ikke dette. Kun løse kvinner kunne bruke toga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar