Del 2

Hjertet banket. Det føltes som om det var på vei ut av brystet. Hun visste ikke hva som ventet i dag. Det ble alltid en overraskelse. For både publikum og gladiator. Kvelden i forveien hadde hun hørt brølene fra løver og tigre som nærmet seg mens de ble flyttet fra leirene på utsiden av byen. Hun visste de ville komme ut på arenaen i løpet av dagen, men ikke når. Hun visste også at Aidan var den største underholdningen, sannsynligheten var derfor stor for at de slapp villdyrene løs på han. Hun grøsset. Bilder av Aidan liggende i sanden, blodig og merket av tigerens klør eller tenner lekte foran øynene hennes. Det måtte ikke være slutt. Dette måtte ikke være hans siste soloppgang.  Brystet strammet seg. Hun fikk nesten ikke puste. Solen var i ferd med å strekke de første strålene over kanten på Colosseum. Når solen traff dekket var lekene i gang.

Hun visste ikke når det var hans tur. Alt var hemmelig. Han hadde fortalt at de stod stuet sammen i en smal gang og bare ble dyttet ut etter hvert som det passet. Ingen ante hva som ventet dem der ute. Når de entret dekket var alt overlatt til skjebnen, deres styrke og smidighet. Aidan hadde gang på gang sagt at hun var hans overlevelsesinstinkt. Tanken på å se henne igjen var det som holdt ham gående. Hun hatet tanken på at for hans liv måtte en annen dø. Kanskje to eller tre også. Men det var han hun ville ha.

Publikum var stille nå. De ventet i spenning. Hva ville skje først? Ville de få se noe de ikke hadde sett før? Hvem kom først ut på dekket? Sakte, men sikkert fant solstrålene veien ned til dekket. Hun svelget nervøst. Kjente svetten på ryggen til tross for at det fortsatt var en kjølig morgen. Publikum satt tett og hun visste at om noen timer ville det lukte sterkt av alles svette rundt henne. Hun kvelte en brekning av tanken. Visste ikke om hun kom til å holde ut lukten denne gangen. Men hun måtte. For hans skyld.

Samtidig som solen traff bakken blåste det en fanfare. Publikum brøt ut i vill jubel. De trampet i tribunen så det ristet i den solide konstruksjonen, mens de klappet i hendene. Til tross for støyen hørte hun den velkjente knirkingen fra porten som ble åpnet der gladiatorene stod og ventet.  To gladiatorer kom til syne. Hjertet hennes sank da hun kjente igjen Aidan. Kjære vene, hvorfor kommer han allerede nå? Angsten satte seg dypt i kroppen. De store gladiatorene kom aldri først. Med mindre det var planlagt noe storslagent. Hun likte ikke tanken på storslagent.  Det betydde ofte mange elementer å forholde seg til. Aidan og partneren gikk mot midten. Ny knirking når porten gikk igjen. Nå var det ingen steder de kunne rømme til. Hun studerte han. Han så rolig ut, men selv på så lang avstand kunne hun se at pusten hans gikk raskere. Var han nervøs? Spent? Skjønte han at dette ikke var bra? Hun foldet hendene i fanget. De var allerede gjennomvåt av svette og hun klarte nesten ikke holde dem samlet. Hun bet seg til blods på innsiden av leppen. Pulsen økte i takt med trampeklappene rundt.

Keiseren stod oppreist nå. Holdt flagget i hånden. Når han senket det ville kampen starte. Hun lukket øyene og talte sakte innvendig. 1,2,3,4,5.. Så braket det løs. Flere porter ble åpnet. Ingen visste hvor det ville komme noen. Eller hva som ville komme. De to gladiatorene på midten stod med ryggene mot hverandre mens de gikk rundt i en sirkel. Sverdene var hevet og klare til kamp. En hest med rytter kom i vill galopp fra venstre. Rytteren var i ført samme type lærvest som Aidan, men på hodet bar han hjelm med visir slik at man ikke skulle gjenkjenne rytteren. Samtidig kom det en hest med vogn fra høyre. I vognen var det tre personer. Bueskyttere. Hun grøsset. Dette kunne aldri gå bra. Tidligere hadde han aldri blitt utsatt for så stor risiko. Aldri hadde han kjempet mot andre våpen enn sverd. Partneren hans fikk en pil i brystet og segnet om. Hun visste at det ikke var over før alle motstanderne hadde falt. Eller før Aidan var død. Ubevisst trillet tårene. Hun ville lukke øynene, men våget ikke i redsel for at hun aldri skulle se han igjen.

Hesten med rytteren nærmet seg bakfra, men Aidan hadde mer enn nok med å beskytte seg mot pilregnet. Ut fra skjoldet hans stod det fire piler allerede. Hun skvatt til da en femte sneiet skulderen hans. Hun kunne se at den etterlot seg en rød stripe. Han stoppet ikke. Akkurat da rytteren og hesten skulle til å angripe tok Aidan et steg til siden og boret sverdet inn i siden på hesten. Hesten vrinsket og steilte før den falt på bakken. Rytteren ble hjelpeløst klemt fast under hesten. Med et brøl kjørte Aidan sverdet sitt gjennom halsen på rytteren og man kunne se at sanden ble farget rød. Pilene fortsatte å komme, men så langt klarte han å holde de unna. De kom aldri nærme nok til at han kunne ta dem. Hun kunne se at han svettet nå. Langs armen hans rant det blod. Pilen måtte ha rammet dypere enn det først hadde sett ut som.

Brått beveget sanden seg et sted på dekket. En luke spratt opp og en tiger kom til syne. Hun visste at de hadde sultet ham, tirret han opp nok til at den var rasende. Aidan var ikke forberedt og snublet da han raskt rygget bakover. Tigeren tok sats og løp mot ham. Hun sluttet å puste og la hånden foran munnen for å kvele et gisp. Var det slik det skulle ende? Akkurat i tide fikk han rullet seg langt nok unna til at tigeren ble hektet i lenken den var festet med. Hun kunne puste igjen. Hun visste ikke om han var skadet for tigeren hadde siktet mot samme arm som allerede var full av blod. Hun sukket lettet da han reiste seg opp på beina igjen. Litt ustø, men like hel. Tigeren knurret og vandret hvileløst fram og tilbake, mens den med jevne mellomrom forsøkte på nye angrep. Aidan fulgte den med øynene hele tiden. Et feilsteg og det ville være slutt. Hestevognen med bueskytterne var fortsatt på dekket, men hun kunne se at de hadde problemer med hesten. Den været fare og nektet å nærme seg tigeren. Den andre hesten lå fortsatt på bakken og det hjalp nok ikke på frykten. Bueskytterne hoppet av vognen og hesten ble sendt ut. De delte seg og kom mot Aidan bakfra fra hver sin kant. Pilene var byttet ut med sverd. Hun antok sverdene hadde vært gjemt i vognen.

Han måtte ha skjønt at de var på vei for brått snudde han seg. Hun kunne se fortvilelsen i blikket hans og håpet sank. Han skjønte at det var over. Han ville aldri klare å overvinne tre stykker. I tillegg var det tigeren. Han kunne ikke rygge for da ville tigeren nå ham, han måtte angripe. Han kastet et raskt blikk mot publikum. Hun visste at han så etter henne, men han kunne umulig se henne. Et smil gled over leppene hans et kort sekund før han snudde seg og løp mot motstanderne mens han brølte. Sverdet gled lett inn i overkroppen til den første som ble overrasket over det plutselige angrepet. Publikum brølte med.  Aidan snappet med seg sverdet til den døde og hadde nå to. Han kjempet med begge hendene. De to som var igjen hadde respondert raskere og de var godt trent. Hun antok de hørte til eliten. Disse var ikke slaver slik som Aidan.

Det føltes som om kampen hadde vart en evighet. Aidan fikk inn noen treff, men de to samarbeidet og han måtte hele tiden passe på at han ikke rygget bakover mot tigeren som fortsatt ventet på byttet sitt. Han hadde blod på den andre armen også nå. Hun kunne se at han var sliten. Stegene var tyngre og sverdene var ikke lenger så høye. Det smalt i sverd når slag ble parert. Hun grøsset. Dette var en urettferdig kamp. Noen måtte mislike Aidans popularitet for å sette i gang noe sånt. Motstanderne begynte også å bli slitne og den ene skled slik at Aidan fikk inn et godt treff i siden. Sverdet gikk så dypt at det ble sittende fast, men motstanderen hadde ikke tenkt å gi seg. Omtåket kom han seg på bena. Han fikk dratt ut sverdet med et grynt og fortsatte kampen, men så gikk han feil vei og rygget rett mot tigeren. Det gikk et gisp gjennom publikum da tigeren bykset til og fikk dratt mannen mot seg. I det samme ble det skutt en pil fra siden som drepte tigeren.  Menn skal drepe tigre, men tigre skal ikke drepe menn, tenkte hun ironisk. Mannen ble liggende igjen på bakken og hun skjønte at det var for sent for han uansett.

Nå var de bare to igjen.  De danset rundt hverandre. Parerte og dukket. Hjertet hennes dunket som besatt. Hun håpet det snart var over, og hun visste hvem hun håpet vinneren skulle være. Hun skrek ubevisst da hun så sverdet til motstanderen gli inn i skulderen til Aidan. Hele ansiktet han ble forvrengt av smerte og han sank ned på kne. Det ble helt stille blant publikum. Motstanderen satte sverdspissen mot halsen til Aidan og kikket bort på keiseren. Keiseren kikket opp mot publikum som fortsatt var helt stille. Hun hadde lyst til å rope ordene, men halsen var helt tørr. Med angst i blikket kikket hun rundt seg. Hva nå? Langt borte fra kom det endelig: Mitte! Mitte! La han leve! Flere stemte i og snart runget det i hele Colosseum. Keiseren hadde stilt seg opp og holdt tommelen ut til siden. Hjertet hennes løp løpsk. Hvilken vei ville tommelen gå? Hun holdt armene rundt seg selv som om hun var redd for at hun skulle falle. Skulle hun noen gang få se inn i de blå øynene hans igjen? Kjenne huden hans mot sin? La fingrene gli gjennom det tykke mørke, men bustete håret hans? Keiseren drøyde det og da han endelig vendte tommelen ned ville jubelen ingen ende ta. Motstanderen lot sverdet falle til bakken. Keiseren hadde befalt at Aidan skulle få leve. Hun kunne nesten ikke tro det. Han var fortsatt her hos henne. Han hadde klart det! Så ble hun vitne til at han sank ned på bakken og ble liggende urørlig. 

Del 1

Del 3

Index

-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Litt fakta. I motsetning til hva en tidligere trodde så var det ikke slik at keiseren satte tommelen i været når han avgjorde mellom liv og død. Tommelen vendt ned betydde at en skulle la sverdet falle til bakken. Det var også slik at det i mange tilfeller var publikum som avgjorde det hele ved å rope enten Mitte ( la han leve) eller Lugula ( drep han). Keiseren ville nemlig helst ikke havne i et dårlig lys og risikere populariteten sin ved å dømme en populær gladiator til døden...