Del 7

Hun sank ned i knestående, slo armene rundt seg selv mens hun rugget fram og tilbake. Nei, nei, nei! Det var ikke slik det skulle ende. Stillheten var trykkende. De to mennene lå fortsatt urørlig på bakken, men hun var livredd for å gå bort til dem. Hva om Cicerio bare spilte? Han hadde bevist at han var livsfarlig. Det var jo han som hadde holdt kniven. Forsiktig reiste hun seg og på skjelvende ben gikk hun bort til Aidan. Hele tiden holdt hun øye med Cicerio for å forsikre seg om at han lå på samme sted. Det bleke ansiktet til Aidan skremte henne og med gråten i halsen sank hun nok en gang ned på kne. Tårene dannet små bekker nedover kinnet og det hele var som et deja vu tilbake til undersøkelsesbenken på sykestuen. Fingrene skalv da hun strøk ham over kinnet.
″Å Aidan.. Hvorfor gjorde du dette? Du skulle bare dratt mens du hadde sjansen.″ Hun sukket frustrert. Hun kom ingen vei med å være bitter. Dette kom ikke til å bli ugjort uansett.  Igjen kikket hun bort på Cicerio. Det svake lyset fra nymånen streifet så vidt over ansiktet hans og hun ble overrasket da hun oppdaget det blodige ansiktet hans. Med skjelvende hender gikk hun i gang med å undersøke Aidan. Hun kun ikke finne blod på ham noe sted! Nølende krabbet hun mot Cicerio. Hva hadde skjedd? Fingrene hennes støtte plutselig på noe kaldt. Kniven! Hun løftet den opp mot månen for å studere den. Den var blank og bar ikke spor av å ha blitt brukt. Aidan stønnet bak henne.

"Aidan?" Hun var hurtig tilbake ved siden hans.
"Flavia? Hva har skjedd?"
"Husker du ikke? Du og Cicerio..." Hun ble avbrutt da han forsøkte å reise seg og i det samme kom det en hel mengde ord hun ikke skjønte.
"Jeg husker det nå. Hvor er han? Jeg er fortsatt ikke ferdig med den feige fine herren," sa han sint.
"Shh.. han ligger her borte og ser ut til å være mer skadet enn deg." Hun smilte i et forsøk på å berolige ham, men hun var usikker på om han så det i mørket. Han stavret seg opp i sittende stilling. Ristet lett på hodet som om han var ør før han forsøkte å reise seg helt opp. Som i en forglemmelse hadde han støttet seg på armen med den skadede skulderen og mellom sammenbitte tenner det kom et høyt stønn da skulderen ga etter.
"Du må være forsiktig. Her." Hun rakte ham hånden sin. Aidan var en stor mann og den vevre kroppen hennes truet med å gå overende da han trakk seg opp. Etter noen ustøe skritt gikk han bort til Cicerio. Ga ham et lite dytt med foten, men han lå fortsatt like urørlig.
"Han er nok ute en stund til. Kom, vi må skynde oss bort før han våkner." Han rakte henne hånden sin.
"Hvor skal vi?» Hun hektet på seg lærvesken før hun grep den utstrakte hånden.
"Søke rettferdighet." Noe i stemmen hans tillot henne ikke å stille spørsmål.

Med raske steg tok han veien tilbake langs muren. På stedet hvor de først hadde tatt farvel plukket han opp oppakningen som han tydeligvis bare hadde kastet fra seg. De korte bena hennes klarte så vidt å holde tritt med ham. Siden det var så mørkt snublet hun stadig vekk, men de sterke armene hans holdt henne igjen slik at hun ikke falt. Hvor skulle de? Og hva skulle de? Hun hadde så mange spørsmål, men Aidan virket fortapt i sin egen verden. Han hadde ikke sagt et ord siden de forlot Cicerio. Tanken på at de bare hadde forlatt en skadet mann fikk det til å gå et grøss gjennom henne. Sånt gjorde man jo bare ikke. Men de hadde gjort det. Hun kunne ikke stoppe nå. Da han endelig fant tilbake til gatene som var opplyst av små fakler på husveggene pustet hun lettet ut. Nå kunne hun se hvor hun plasserte bena igjen, men samtidig økte han tempoet slik at hun måtte småløpe ved siden av ham. Hun kastet et stjålent blikk opp på ham. De markerte kjevebeina hans beveget seg som om han bet tenna sammen. Om hun bare kunne lese tankene hans akkurat nå! Hun stolte på ham, men samtidig var det noe med ham som skremte henne. Hånden grep hardere rundt hennes før han stoppet så brått at hun gikk rett inn i den brede ryggen. Han trakk pusten dypt, senket hodet og mumlet noen ord hun ikke skjønte. Det eneste hun oppfattet var Odin. Hun kikket spørrende på ham, men øynene var lukket. Det så ut som om han ba!

De hadde stoppet foran et stort hus. Hun visste ikke hvem som bodde der, men ut fra størrelsen på huset var han mektig. Hvorfor hadde de stoppet her? Det var midt på natten så de kunne da ikke ha noe ærend hos fintfolk så seint? Aidan grep henne i skuldrene og vendte henne mot seg.
"Når vi kommer inn må du la meg få snakke." Hun nikket svakt. Inn? Hvorfor skulle de inn? Aidan gikk mot den enorme ytterdøren og ga tegn til at hun måtte følge etter han. Litt motvillig fulgte hun etter. Aidan banket på. Først forsiktig, så litt hardere og så en tredje gang hvor hun var redd døren skulle bryte sammen. Døren åpnet seg på gløtt og en slave kikket ut gjennom gløtten.
"Hva kan jeg hjelpe Dem med?" Stemmen hans var trøtt, som om han nettopp hadde våknet.
"Jeg må snakke med Herren din nå.»
"Herren sover. De må komme tilbake i morgen." Slaven forsøkte å lukke døren, men Aidan satte foten i mellom.
"Jeg sa nå. Jeg har informasjon til ham som ikke kan vente. Om han får vite at du nektet meg adgang her i natt tror jeg ikke han vil bli blid.» Fakkelen som slaven holdt i hånden lyste opp de skremte øynene hans og han nikket raskt før han åpnet døren slik at de fikk komme inn.
"Vent her så skal jeg vekke Herren." De var kommet inn i en svær hall og hun kikket seg storøyd rundt. Gulvet var flislagt i vakre mønstre. Store utsmykkede søyler i marmor strakk seg fra gulvet og opp til det åpne taket. Gjennom åpningen kunne hun skimte stjernehimmelen. På gulvet under åpningen i taket var det et nedfelt basseng som skulle fange regnvannet. Langs veggene stod det flotte skulpturer hugget i stein og på den ene veggen var det et svært mosaikkbilde som forestilte en naken kvinne på en lectus. Hun måpte. Huset deres hadde alltid vært det fineste hun visste, men det kunne slett ikke måle seg med dette. Kanskje hun selv hadde fått oppleve å bo slik sammen med Cicerio? Hun ristet tanken av seg.

Det tok ikke langt tid før mannen de ventet på kom skridende ned trappen. Hun gispet da hun gjenkjente Herren til Aidan. Hun tok et steg til siden slik at hun kunne gjemme seg bak ryggen hans. Mannen hadde ikke verdiget henne et eneste blikk sist de møttes. Hva måtte han vel ikke tro nå?
"Aidan? Jeg trodde du ville ha vært langt borte nå? Jeg antar jenten som gjemmer seg bak ryggen din kan være noe av årsaken til at du fortsatt befinner deg i Roma?" Aidan grep henne i armen og trakk henne frem.
"Dette er Flavia. Hun venter mitt barn, men i dag kom hun og fortalte meg at det er blitt gjort en stor urett mot deg." Herren løftet et øyebryn og gjorde tegn med hånden på at han skulle fortsette. Aidan fortalte hele historien. Først om Cicerio som hadde arrangert kampen for å få Flavia som sin og deretter om slåsskampen hvor han hadde truet Aidan med kniv, men heldigvis hadde Aidan klart å plassere en knyttneve i nesen til Cicerio først. Da han var ferdig med å fortelle gned Herren seg betenkt over haken.
"Hmm.. Dette var en lei sak. Stemmer det jeg hører, Flavia?" Hun nikket.
"Du har alltid vært tro mot meg, Aidan. Du har tjent meg godt til tross for at du var litt av en villmann til å begynne med." Herren lo og klappet Aidan på skulderen. Aidan smilte, men hun kunne se at øynene hans var blitt mørke av minnene. Herren skrittet litt rundt på de fine flisene.
"Lucius er en flott forretningsmann, men sønnen hans har lenge vært vanskelig. Faren hans giftet seg aldri på nytt etter at moren døde i barselseng. Jeg er redd unge Cicerio er vant med å få det som han vil. Koste hva det koste vil. Flavia er jo en riktig så søt pike, " han la en finger under haken hennes og vippet ansiktet opp slik at han kunne studere henne, " jeg kan forstå hvorfor han ønsket seg henne." Aidan kremtet lett ved siden av dem og Herren trakk til seg fingeren.
"Jeg antar Flavia er trett og i natt kan dere sove her. Kan du vise Flavia opp til rommet?" Han knipset på slaven som kom frem fra hjørnet han hadde stått i. Aller helst ville hun bli for å høre hva mennene diskuterte, men våget ikke si Herren i mot så hun fulgte lydig slaven. I trappen snudde hun seg for å se på Aidan. Blikkene deres møttes og han ga henne et svakt smil. Slaven viste henne inn på et rom som var på størrelse med atriumet i foreldrenes hus.  Han tilbød seg å tenne en fakkel på veggen, men hun foretrakk talglysene på et lite bord. Sengen var så myk og hun kjente med ett hvor trøtt hun faktisk var så hun kledde hurtig av seg før hun krøp under pleddet. Hun ville så gjerne vente for å se om Aidan kom, men hun klarte ikke å holde øynene åpne lenger.

Hun våknet av at noen la seg ved siden av henne i sengen. Det var blitt helt mørkt i rommet. Den varme kroppen som krøp tett inn til hennes føltes så trygg og hun skjønte at det måtte være Aidan. Han la en arm rundt livet hennes og trakk henne inn til seg.
"Sover du? " hvisket han i øret hennes.
"Mhm.. "
"Du har alt for mye klær på deg." Hun fniste da han trakk i tunikaen hennes. Etter litt strev fikk han den av henne.
"Du er så nydelig," sukket han. Han lot en finger gli langs kragebenet hennes. Fingeren fortsatte ned til et nakent bryst. Hjertet banket fortere nå og hun slo opp øynene. De blå øynene hans hvilte på ansiktet hennes. Hun kunne se begjæret som brant i dem. Forsiktig plasserte hun en hånd på det sterke brystet før hun spredte fingrene og kjærtegnet ham over de markerte musklene. Han stønnet svakt.
"Hva er det du gjør med meg, fagr gjenta." Munnen la seg sultent over hennes. Tungen skilte ivrig leppene. Deilige ilinger skjøt gjennom kroppen da han strøk hånden over en hard brystvorte. Hånden fortsatte nedover magen og et lite hikst unnslapp henne da fingrene hans fant det magiske punktet mellom bena. Han var klar for henne. Den varme manndommen banket utålmodig mot låret hennes, men hun visste at han ville gi henne gleden først. Ikke før hun stønnet og skalv under fingrene hans la han seg over henne og trengte inn i den hemmelige hulen. Den store manndommen fylte henne helt, kjærtegnet henne fra innsiden i hvert eneste støt. Hun strøk ham over kinnet og leppene møttes igjen. Det var ingen som tok, de delte. De delte hverandre og gleden. De tilhørte hverandre. Han stønnet en siste gang før han stivnet og hun visste at han i akkurat det øyeblikk spredte sine frø dypt inne i henne.

Han kysset henne lett på munnen før han la seg ned igjen i sengen og trakk henne inn i armene på nytt. Hun følte seg våken nå.
"Hva sa Herren?"
"Han har sendt noen ut for å se etter Cicerio og forhåpentligvis frakte ham hjem. I morgen slår du og jeg følge med en gruppe av Herrens handelsmenn til Ostia. Herren har et skip der som kan ta oss til Narbo." Hun satte seg opp i sengen og knuget pleddet tett mot brystet.
"Men jeg kan ikke dra. Foreldrene mine.."
"Herren sender bud til foreldrene dine, " svarte han trett.
"Men. "
"Flavia," han trakk henne ned i sengen igjen, "Cicerio kan ikke ha vært alene om dette. Vi vet ikke hvem han har samarbeidet med og det er ikke lenger bare meg det er farlig for her. Han ser deg nok mye heller død enn i noen andres armer." Hun gispet og la en hånd foran munnen. Var hun i fare?
"Herren kommer til å beskylde ham for forsøk på tyveri av hans eiendom siden jeg på det tidspunktet faktisk var hans eiendom. Cicerio kommer til å miste all ære og dine foreldre kommer bare til å være glad for at det ikke ble dere to."
"Men om det ikke hadde vært for meg hadde aldri dette skjedd.." sa hun trist. Han sukket.
"Ikke tenk mer Flavia, sov nå. Både du og den lille i magen trenger hvile. Vi skal reise langt." Armen hans hvilte over magen hennes og det tok ikke lang tid før hun hørte at han sov tungt. Hun stirret ut i mørket en stund, mens hun tenkte på alt som hadde skjedd. Det rolige livet hun hadde vært vant til hadde brått endret seg. I morgen ville hun legge Romas murer bak seg for alltid. Hun kom aldri til å se foreldrene igjen. Foreldrene kom aldri til å få møte barnet hun bar. Hun snufset lett og tørket bort noen tårer med håndbaken. Men hun fikk Aidan. Mannen hun elsket. Mannen hun hadde drømt om. Hun skulle klare dette. Hun skulle være sterk. I motsetning til den opprinnelige planen ville foreldrene få beskjed om hvor hun skulle dra. De ville også få beskjed om hvorfor hun måtte dra. Hun sukket. Det var sånn det måtte bli. Det var slik det var bestemt og hun måtte bare godta sin skjebne. Tilslutt falt hun inn i en urolig søvn.

Da Aidan vekket henne neste morgen føltes det som om hun ikke hadde sovet. Hun gjespet og strakte seg før hun nærmest krøp ut av sengen.
"Du er ikke særlig til morgenfugl er du vel? " ertet Aidan henne. Akkurat da hun plasket kaldt vann i ansiktet sitt gjespet hun så høyt at en hel del vann rant ned i lungene hennes. Hun hostet og harket mens Aidan slo henne i ryggen helt til hun sluttet og endelig fikk pusten igjen. Hun geipet til han før hun konsentrerte seg om håret sitt. Skulle hun ha det løst eller ville det være mer praktisk å sette det opp? Hun studerte seg selv i det blankpussede kopperspeilet som hang på veggen. Aidan kom bort, la armene rundt livet hennes og hvilte haken på hodet hennes.
"Ha det løst, fagr gjenta, " hvisket han. Hun smilte til speilbildet deres. Det var som om hun så dem sammen for første gang. Til tross for ønsket hans valgte hun å flette noen fletter i håret slik at hun fikk det bort fra ansiktet. Hun følte seg skitten da hun måtte kle på seg den røde stolaen nok en gang. Kanten var støvete og bar preg av nattens begivenheter, men hun hadde ikke annet valg. Sammen gikk de ned til atriumet hvor Herren ventet.
"God morgen. Jeg håper dere har sovet godt og er klar for avreise?" Hun nikket og takket for gjestfriheten han hadde utvist.
"Det er da slett ingenting å takke for. Aidan var min mest innbringende gladiator. Uten han er jeg slett ikke sikker på om jeg hadde hatt all den rikdommen jeg har i dag så jeg føler for å gi litt tilbake nå når han trenger det." Herren lo høyt og hun oppdaget at hun likte ham. Han var en god mann. Han viste dem ut i den folksomme bakgården hvor de siste forberedelsene ble gjort før følget skulle dra til Ostia. 
"Vi kunne dessverre ikke finne Cicerio i går så jeg ser helst at dere reiser i skjul slik at dere ikke risikerer noe. Du, Flavia, kan reise i vognen." Han pekte mot midten av plassen hvor det stod to hester fastspent til en lukket vogn. Hun ville helst ikke skilles fra Aidan, men hun kunne ikke ri så hun ville ha forsinket følget. Han la en arm rundt skuldrene til Aidan og ledet han utover gårdsplassen. Stille fulgte hun etter.
"Denne, min venn, er til deg." En prustende hvit hingst knegget mildt da Aidan forsiktig strøk en hånd langs halsen hans.
"Det er da alt for mye. Dette er vel en araber? De er både majestetisk og intelligent. Jeg er redd dette er mer enn jeg kan takke ja til."
"Tull og tøys. Du ville ikke ha gull, men en hest kan du alltids trenge på din vei. Om du ikke ønsker å ta den med kan du selge den i Ostia." Herren forlot dem som et tegn på at diskusjonen var over. Aidan så bergtatt på hesten og hun hørte ham hviske:
"Jeg vil kalle deg Od, etter guden Odin. Måtte Odin gi deg styrke til å frakte oss sikkert hjem til Skandinaujo." Hun hadde aldri hørt om en gud som het Odin før. Det var så mange sider av Aidan hun ikke kjente, men hun hadde på følelsen av at hun ville lære dem å kjenne ganske raskt.

Noen prikket henne på skulderen og hun snudde seg. Bak henne stod en vakker, ung kvinne. Det mørke håret var satt opp i en klemme og øynene var rammet inn av svart kohl slik at den mørke dybden i dem ble fremhevet. Kvinnen var høyere og mer formfull enn henne, men samtidig virket hun yngre.
"Jeg er Illythia, datter av Marcus." Illythia smilte sjenert. Først lurte hun på hvem Marcus var, men så gikk det opp for henne at det nok var Herren.
"Papa sier dere skal reise langt og at du ikke har noen klær. Jeg vil gjerne gi deg noen av mine som ikke passer lenger."
"Det er da slett ikke nødvendig.." Hun fikk ikke snakket ferdig før Illythia rakte henne en liten bylt med tøy i ulike farger. Bylten inneholdt to stolaer. Den ene var himmelfarget med et brodert sikksakk mønster. Spennene til å feste stolaen var laget av hvitt elfenben formet som en rose. Den andre var vevd i rød ull og minnet om stolaen hun allerede bar, men var enklere. To tunikaer fulgte også med. I tillegg ga Illythia henne en kohl stift, en børste med ekte hestehår og tilslutt en liten krukke med parfyme som luktet som friske roser. Hun visste ikke når hun skulle få bruk for dette, men hun skjønte at Illythia ikke ville godta et nei så hun takket henne for de fine gavene. Nå begynte alle å bli klare til avgang. Aidan satt allerede i salen og hadde fått en kappe med hette over skulderen. Hetten skulle hjelpe ham med å skjule ansiktet under turen. Hun sendte ham et smil før hun steg inn i vognen. Det var bare en liten lufteluke bakerst i vognen som slapp inn lys, ellers var det mørkt. Vognen var nok helst ment til å frakte varer og ikke mennesker, men det var likevel satt opp benker langs sidene som hun kunne sitte på. Kort tid etter kjente hun at vognen ble satt i bevegelse. Nå var det endelig. Hun skulle forlate Roma sammen med Aidan. Hun skulle forlate foreldrene sine og alt hun kjente. Sammen skulle de dra til Eventyrlandet. Det var både skremmende og spennende på samme tid. Hun var fortsatt trett etter den korte natten og bevegelsene fra vognen gjorde henne søvnig. Hun gjespet. Det var langt til Ostia så hun bestemte seg for at hun like gjerne kunne bruke tiden til å få tatt igjen litt søvn. Benken var ikke spesielt komfortabel, men med pallaen som pute klarte hun til slutt å finne en behagelig stilling. Hun gjespet igjen. Tankene om hvordan livet i eventyrlandet ville bli blandet seg sakte med drømmene før hun tilslutt var fanget i søvnens trygge slør.

Del 6

Index