Aidan kom raskt
bort og satte seg på kne foran henne. Etter å ha sjekket om hun var skadet
eller hadde brent seg grep han henne i hånden.
"Flavia? Føler du deg ikke bra?" Det var som om stemmen hans befant seg langt borte. Hun kunne ikke slutte å stirre på Hughina. Kunne det være Aidans barn hun hadde på hoften? Hughina stirret tilbake. Øynene var uttrykksløse og avslørte ingenting av hva hun tenkte. Aidan ristet hånden hennes lett og da han ikke fikk noen respons snudde han seg mot Adalberth.
"Det må være et slags sjokk?" Hun rev til seg hånden, reiste seg og gikk med faste steg ut døren. Utenfor døren nølte hun et øyeblikk før hun fortsatte forbi husene. Til slutt endte hun opp i utkanten av bosetning. Med et langt sukk satte hun seg ned på en stein. Turen i den kjølige luften hadde klarnet hodet hennes. Hva var det som hadde skjedd med henne? Hun forstod ikke disse følelsene hun kjente på innsiden. Det var som om magen knøt seg og en klo hadde lagt seg rundt hjertet. Det gjorde så vondt! Hun var trist, sint og forvirret på samme tid. Det verste var likevel at hun ikke forstod hvorfor. Hadde det noe med tanken på Aidan og Hughina sammen å gjøre? Kloen klemte tettere rundt hjertet og mistanken var bekreftet. Bak henne hørtes det løpende skritt. Det måtte være Aidan. Hun hadde ikke lyst til å snakke med ham nå. Raskt reiste hun seg og tok sikte mot skogen, men Aidan var raskere enn henne. Han grep henne rundt livet og klemte henne inn til seg. Hun kjempet for å komme seg løs.
"Men, fanden, Flavia! Jeg slipper deg ut i skogen alene må du forstå!"
"Slipp meg!"
"Det er greit. Men om du løper så følger jeg etter." Armene rundt henne myknet før de forsvant helt. Hun snurret rundt og møtte Aidans fortvilte blikk.
"Er det ditt barn?"
"Hva...," begynte han forvirret, men så gikk det opp for ham, "gud.. nei! Hvor har du fått det fra?" Oppgitt dro han en hånd gjennom det rufsete håret
"Jeg.. jeg vet ikke. Det var bare noe jeg kom til å tenke på." Han lo en lav klukkende latter og dro henne hardt inn til seg. Nå var det hennes tur til å bli forvirret.
"Jeg trodde det var noe alvorlig som hadde skjedd, men så viser det seg at du er skinnsyk!" Pannen hennes rynket seg.
"Hva betyr det?"
"Det er når man ikke liker at den man har kjær ser på andre."
"Gjør det vondt?"
"Ja, det kan kjennes ut som en smerte. Å, Flavia, jeg ante ikke virkelig ikke.."
"Hvorfor fortalte du meg ikke om henne?" Han sukket og slo ut med armene.
"Jeg trodde ikke det betydde noe. Hun ble kvinne rett før jeg ble tatt av romerne. Adalberth, som er faren hennes, ønsket nok at det skulle bli oss. Kanskje det hadde blitt slik om romerne ikke hadde kommet, men det skjedde aldri noe." Det glimtet i øynene hans som om han plutselig husket et minne. Hun strakte seg opp på tå og kysset ham.
"Hysj. Ikke si mer nå. Jeg tror ikke hjertet mitt overlever mer smerte i kveld." Hun ble trukket inn i armene hans. Leppene var varme og fuktige da de møttes hennes. Myke, men krevende. Tungen gled ertende over leppene og hun kjente at underlivet ubevisst presset mot hans. Hendene hans fant sin plass. En i korsryggen og den andre hvilte mot bakhodet mens de trakk henne nærmere. En lyd som hørtes ut som en blanding av et stønn og et sukk kunne høres dypt bak i halsen hans og lyden hadde en underlig virkning på henne. Bena ga etter, hodet ble som en uklar dis og det eneste hun kunne tenke på var denne mannen som holdt henne i armene. Med et sukk slapp han henne. Kinnet hvilte mot hennes.
"Hva er det du gjør med meg, " hvisket han mot øret. Pusten hans sendte deilige ilinger nedover ryggraden hennes. Hun klarte ikke svare. Hodet var fortsatt uklart.
"Flavia? Føler du deg ikke bra?" Det var som om stemmen hans befant seg langt borte. Hun kunne ikke slutte å stirre på Hughina. Kunne det være Aidans barn hun hadde på hoften? Hughina stirret tilbake. Øynene var uttrykksløse og avslørte ingenting av hva hun tenkte. Aidan ristet hånden hennes lett og da han ikke fikk noen respons snudde han seg mot Adalberth.
"Det må være et slags sjokk?" Hun rev til seg hånden, reiste seg og gikk med faste steg ut døren. Utenfor døren nølte hun et øyeblikk før hun fortsatte forbi husene. Til slutt endte hun opp i utkanten av bosetning. Med et langt sukk satte hun seg ned på en stein. Turen i den kjølige luften hadde klarnet hodet hennes. Hva var det som hadde skjedd med henne? Hun forstod ikke disse følelsene hun kjente på innsiden. Det var som om magen knøt seg og en klo hadde lagt seg rundt hjertet. Det gjorde så vondt! Hun var trist, sint og forvirret på samme tid. Det verste var likevel at hun ikke forstod hvorfor. Hadde det noe med tanken på Aidan og Hughina sammen å gjøre? Kloen klemte tettere rundt hjertet og mistanken var bekreftet. Bak henne hørtes det løpende skritt. Det måtte være Aidan. Hun hadde ikke lyst til å snakke med ham nå. Raskt reiste hun seg og tok sikte mot skogen, men Aidan var raskere enn henne. Han grep henne rundt livet og klemte henne inn til seg. Hun kjempet for å komme seg løs.
"Men, fanden, Flavia! Jeg slipper deg ut i skogen alene må du forstå!"
"Slipp meg!"
"Det er greit. Men om du løper så følger jeg etter." Armene rundt henne myknet før de forsvant helt. Hun snurret rundt og møtte Aidans fortvilte blikk.
"Er det ditt barn?"
"Hva...," begynte han forvirret, men så gikk det opp for ham, "gud.. nei! Hvor har du fått det fra?" Oppgitt dro han en hånd gjennom det rufsete håret
"Jeg.. jeg vet ikke. Det var bare noe jeg kom til å tenke på." Han lo en lav klukkende latter og dro henne hardt inn til seg. Nå var det hennes tur til å bli forvirret.
"Jeg trodde det var noe alvorlig som hadde skjedd, men så viser det seg at du er skinnsyk!" Pannen hennes rynket seg.
"Hva betyr det?"
"Det er når man ikke liker at den man har kjær ser på andre."
"Gjør det vondt?"
"Ja, det kan kjennes ut som en smerte. Å, Flavia, jeg ante ikke virkelig ikke.."
"Hvorfor fortalte du meg ikke om henne?" Han sukket og slo ut med armene.
"Jeg trodde ikke det betydde noe. Hun ble kvinne rett før jeg ble tatt av romerne. Adalberth, som er faren hennes, ønsket nok at det skulle bli oss. Kanskje det hadde blitt slik om romerne ikke hadde kommet, men det skjedde aldri noe." Det glimtet i øynene hans som om han plutselig husket et minne. Hun strakte seg opp på tå og kysset ham.
"Hysj. Ikke si mer nå. Jeg tror ikke hjertet mitt overlever mer smerte i kveld." Hun ble trukket inn i armene hans. Leppene var varme og fuktige da de møttes hennes. Myke, men krevende. Tungen gled ertende over leppene og hun kjente at underlivet ubevisst presset mot hans. Hendene hans fant sin plass. En i korsryggen og den andre hvilte mot bakhodet mens de trakk henne nærmere. En lyd som hørtes ut som en blanding av et stønn og et sukk kunne høres dypt bak i halsen hans og lyden hadde en underlig virkning på henne. Bena ga etter, hodet ble som en uklar dis og det eneste hun kunne tenke på var denne mannen som holdt henne i armene. Med et sukk slapp han henne. Kinnet hvilte mot hennes.
"Hva er det du gjør med meg, " hvisket han mot øret. Pusten hans sendte deilige ilinger nedover ryggraden hennes. Hun klarte ikke svare. Hodet var fortsatt uklart.
En lang stund
ble de bare stående i hverandres
omfavnelse før han med ømme lepper plantet et kyss i pannen hennes.
"Kom, fagr gjenta. Jeg tror vi må få deg til sengs. Du skjelver jo mer enn et aspeløv." Hun hadde helt glemt å ta stolaen på da hun gikk ut. Nå var hun kald helt inn til skinnet og tennene var begynt å klapre. Egentlig hadde hun ikke noen videre lyst til å gå inn igjen. Hun husket blikkene Hughina hadde sendt Aidan og hun likte det ikke. Kanskje det ikke hadde betydd noe for Aidan, men det hadde helt tydelig betydd noe for Hughina. Klumpen i magen tok til å verke igjen. Så kom hun på en ting. Hun visste ikke om det hadde noen betydning, men hun måtte spørre.
"Hvorfor hilste de deg som Arian?"
"Arian er mitt egentlige navn. Da jeg ble gladiator hos Herren ønsket han at jeg skulle ta et romersk navn som ville lære lett å uttale. Han hadde troen på meg. Han lovet meg alltid frihet når jeg var klar for det, men for å bli fri måtte jeg bli likt. Romerne er mest glad i sine egne så da ble jeg til Aidan." Hun sa Arian høyt for seg selv som for å teste lyden.
"Det er et vakkert navn, men for meg kommer du nok alltid til å være Aidan." Han smilte og rusket henne i håret.
"Det spiller ingen rolle hvordan du navngir meg. For deg håper jeg å være alt du ønsker." Han åpnet døren og slapp henne inn.
"Kom, fagr gjenta. Jeg tror vi må få deg til sengs. Du skjelver jo mer enn et aspeløv." Hun hadde helt glemt å ta stolaen på da hun gikk ut. Nå var hun kald helt inn til skinnet og tennene var begynt å klapre. Egentlig hadde hun ikke noen videre lyst til å gå inn igjen. Hun husket blikkene Hughina hadde sendt Aidan og hun likte det ikke. Kanskje det ikke hadde betydd noe for Aidan, men det hadde helt tydelig betydd noe for Hughina. Klumpen i magen tok til å verke igjen. Så kom hun på en ting. Hun visste ikke om det hadde noen betydning, men hun måtte spørre.
"Hvorfor hilste de deg som Arian?"
"Arian er mitt egentlige navn. Da jeg ble gladiator hos Herren ønsket han at jeg skulle ta et romersk navn som ville lære lett å uttale. Han hadde troen på meg. Han lovet meg alltid frihet når jeg var klar for det, men for å bli fri måtte jeg bli likt. Romerne er mest glad i sine egne så da ble jeg til Aidan." Hun sa Arian høyt for seg selv som for å teste lyden.
"Det er et vakkert navn, men for meg kommer du nok alltid til å være Aidan." Han smilte og rusket henne i håret.
"Det spiller ingen rolle hvordan du navngir meg. For deg håper jeg å være alt du ønsker." Han åpnet døren og slapp henne inn.
Hun måtte
innrømme at det faktisk var ganske godt å komme inn igjen til bålet. Rødmen farget
kinnene hennes lett da Hughina ga henne en ny skål med suppe.
"Barnet trenger næringen. Du er veldig tynn," sa hun med et smil. Hun forsøkte å smile tilbake, men det føltes som om det bare ble en grimase. Det virket ikke som om Hughina ville noe annet enn å være hyggelig så da burde hun klare å være hyggelig tilbake. Hun hadde aldri møtt noen hun ikke gikk overens med, men det var noe med denne kvinnen som gjorde at hun var på vakt. Kanskje var det skinnsyken Aidan snakket om som fikk henne til å føle slik? Ikke en gang da Hughina fortalte at mannen hennes, Raban, var på jakt klarte hun å slappe av. Hun likte slett ikke blikkene som ble sendt i Aidans retning. Blikkene virket for nysgjerrig og utforskende. Det boblet og kokte i henne. Hun følte seg som en vulkan like før den eksploderte. Ordene ville ut og hun måtte bite seg hardt i leppen for å stoppe dem. Aidan hadde jo sagt at ingenting hadde skjedd. I det skjulte studerte hun den lille gutten. Godehard. Hjertet hennes smeltet litt da de lubne små hendene la seg over hennes og to blå, tillitsfulle øyner kikket inn i hennes. Han var nydelig, men hun kunne ikke finne spor av Aidan i gutten. Bortsett fra det lyse håret lignet han ikke på sin mor heller så hun antok han måtte ligne sin far. Heldigvis så det ikke ut til å være Aidan som var faren. Hun lente hodet inn til Aidans skulder. Trettheten var i ferd med å overmanne henne. Hun kvalte et gjesp.
"Er du trett, fagr gjenta?" Et lite øyeblikk ville hun nekte, men hun trengte søvn så hun nikket. Han svingte henne opp i armene og bar henne bort til de fire tømmerstokkene og halmen som utgjorde sengen. Det føltes rart å skulle sove i et åpent rom sammen med andre mennesker, men akkurat nå var hun så trett og glad for at hun fikk sove innendørs at alt det andre ble glemt.
"Bli hos meg?" Hun grep rundt Aidans håndledd i det han skulle reise seg for å gå. Han kikket litt rundt seg før han smilte svakt til henne.
"Selvsagt." Raskt kledde han av seg før han krøp under pleddet sammen med henne." Den varme kroppen hans mot ryggen gjorde henne trygg. Han var hos henne og hun kunne lukke øynene uten å frykte mørket.
"Barnet trenger næringen. Du er veldig tynn," sa hun med et smil. Hun forsøkte å smile tilbake, men det føltes som om det bare ble en grimase. Det virket ikke som om Hughina ville noe annet enn å være hyggelig så da burde hun klare å være hyggelig tilbake. Hun hadde aldri møtt noen hun ikke gikk overens med, men det var noe med denne kvinnen som gjorde at hun var på vakt. Kanskje var det skinnsyken Aidan snakket om som fikk henne til å føle slik? Ikke en gang da Hughina fortalte at mannen hennes, Raban, var på jakt klarte hun å slappe av. Hun likte slett ikke blikkene som ble sendt i Aidans retning. Blikkene virket for nysgjerrig og utforskende. Det boblet og kokte i henne. Hun følte seg som en vulkan like før den eksploderte. Ordene ville ut og hun måtte bite seg hardt i leppen for å stoppe dem. Aidan hadde jo sagt at ingenting hadde skjedd. I det skjulte studerte hun den lille gutten. Godehard. Hjertet hennes smeltet litt da de lubne små hendene la seg over hennes og to blå, tillitsfulle øyner kikket inn i hennes. Han var nydelig, men hun kunne ikke finne spor av Aidan i gutten. Bortsett fra det lyse håret lignet han ikke på sin mor heller så hun antok han måtte ligne sin far. Heldigvis så det ikke ut til å være Aidan som var faren. Hun lente hodet inn til Aidans skulder. Trettheten var i ferd med å overmanne henne. Hun kvalte et gjesp.
"Er du trett, fagr gjenta?" Et lite øyeblikk ville hun nekte, men hun trengte søvn så hun nikket. Han svingte henne opp i armene og bar henne bort til de fire tømmerstokkene og halmen som utgjorde sengen. Det føltes rart å skulle sove i et åpent rom sammen med andre mennesker, men akkurat nå var hun så trett og glad for at hun fikk sove innendørs at alt det andre ble glemt.
"Bli hos meg?" Hun grep rundt Aidans håndledd i det han skulle reise seg for å gå. Han kikket litt rundt seg før han smilte svakt til henne.
"Selvsagt." Raskt kledde han av seg før han krøp under pleddet sammen med henne." Den varme kroppen hans mot ryggen gjorde henne trygg. Han var hos henne og hun kunne lukke øynene uten å frykte mørket.
Hun strakte seg
dovent. Dagslyset var så vidt begynt å sive inn gjennom sprekker i veggene.
Bålet ulmet så vidt, men det var helt stille i huset. Det måtte fortsatt være
tidlig. Aidan sov tungt ved siden av henne. Hodet hvilte mot skulderen hennes
og hun klarte ikke motstå fristelsen til å stryke bort et hårstrå fra pannen. I
søvnen så han nå mer avslappet ut enn på lenge. Hun unte ham søvnen. Selv hadde
hun sovet svært godt. En gang hadde hun våknet av noen lyder, men rødmende
hadde hun innsett at de kom fra to som delte gleden. Etter å ha sjekket at
Aidan fortsatt var ved siden hennes hadde hun sovnet igjen. Den lille i magen
sparket. Ømt strøk hun en hånd over magen som bølget under de små føttene.
"God morgen, lille venn," sa hun mildt. Aidan beveget seg ved siden av henne og kom med et lite grynt. Pleddet gled ned fra skulderen hans og det røde arret lyste mot henne. Arret kom alltid til å være der som et minne om han som ville drepe Aidan for å få henne. Hun svelget tungt i der han så vidt glippet med øynene. Han smilte, løftet seg opp på underarmen og plantet et lett kyss på leppene hennes før han falt tilbake i sengen. Han foldet hendene bak nakken og kikket tankefullt opp i taket.
"Har du sovet godt, fagr gjenta?" Hun nikket.
"Det er nok ikke romersk kvalitet på dem, men jeg antar det får duge. Det er i alle fall bedre enn å sove utendørs." Han blunket til henne. I det han reiste seg halvveis opp gled pleddet ned til hoftene hans. Blikket hennes hvilte på kanten av pleddet og magen slo krøll på seg. Han smilte fåret.
"Liker du det du ser?" Hun bet seg smilende i leppen. Han smøg en arm rundt livet hennes og trakk henne inn til seg.
"Vi kan ikke gjøre det her," hvisket hun. Han kikket spørrende på henne og hun slo ut med en arm for å vise til alle de andre i rommet. Han ristet oppgitt på hodet.
"De bryr seg ikke, men du blir nok vant til det. Senere da," sa han med et ertende glis. "Men da må du ikke gjøre dette." Ømt la han fingrene rundt haken hennes og vippet løs leppen fra tennene.
"Hver gang du gjør det der vet jeg hva du tenker på og da er det ikke sikkert jeg klarer å styre meg." Kinnene hennes brant og det var et lite punkt mellom bena som pulserte og banket av lengsel, men anstendigheten vant.
"God morgen, lille venn," sa hun mildt. Aidan beveget seg ved siden av henne og kom med et lite grynt. Pleddet gled ned fra skulderen hans og det røde arret lyste mot henne. Arret kom alltid til å være der som et minne om han som ville drepe Aidan for å få henne. Hun svelget tungt i der han så vidt glippet med øynene. Han smilte, løftet seg opp på underarmen og plantet et lett kyss på leppene hennes før han falt tilbake i sengen. Han foldet hendene bak nakken og kikket tankefullt opp i taket.
"Har du sovet godt, fagr gjenta?" Hun nikket.
"Det er nok ikke romersk kvalitet på dem, men jeg antar det får duge. Det er i alle fall bedre enn å sove utendørs." Han blunket til henne. I det han reiste seg halvveis opp gled pleddet ned til hoftene hans. Blikket hennes hvilte på kanten av pleddet og magen slo krøll på seg. Han smilte fåret.
"Liker du det du ser?" Hun bet seg smilende i leppen. Han smøg en arm rundt livet hennes og trakk henne inn til seg.
"Vi kan ikke gjøre det her," hvisket hun. Han kikket spørrende på henne og hun slo ut med en arm for å vise til alle de andre i rommet. Han ristet oppgitt på hodet.
"De bryr seg ikke, men du blir nok vant til det. Senere da," sa han med et ertende glis. "Men da må du ikke gjøre dette." Ømt la han fingrene rundt haken hennes og vippet løs leppen fra tennene.
"Hver gang du gjør det der vet jeg hva du tenker på og da er det ikke sikkert jeg klarer å styre meg." Kinnene hennes brant og det var et lite punkt mellom bena som pulserte og banket av lengsel, men anstendigheten vant.
Dagliglivet i
bosetningen tok ikke hensyn til at de hadde gjester. Arbeidet måtte gjøres.
Aidan gled raskt inn i rytmen, men det var ikke like lett for henne. Hun var vant
til at man kunne kjøpe alt man trengte. Her måtte alt lages på egen hånd. Nysgjerrig
betraktet hun kvinnene som kardet ull de senere skulle veve fine stoffer av. Kvinnene
lot henne gjerne få ta del i arbeidet, men håndarbeidet lå ikke i fingrene hennes
så hun brukte mye lenger tid enn de andre. Raban og noen flere hadde kommet tilbake
fra jakt på morgenkvisten og utover dagen ble håndarbeid lagt til sides til
fordel for dyrene som skulle skjæres opp. Akkurat dette klarte hun ikke være
med på. I det de satte kniven i dyret og blodet tok til å sive ut brakk hun
seg. Det hele minnet om Aidans kamp. Den jernaktige lukten av blod spredte seg raskt
og gjorde henne svimmel. Lydløst kom Hughina opp ved siden av henne.
"Kom. Vi går til elven og bader." Tanken på et bad fristet, hun hadde enda ikke fått vasket av seg reisen, men tanken på å bade i en elv fristet ikke like mye. Den ufrivillige badeturen i Tiber lå fortsatt friskt i minne.
"Bør vi ikke hjelpe til?" Hughina trakk på skuldrene.
"De er mange nok," sa hun før hun fortsatte opp til huset. Mest sannsynlig for å hente noe. Panisk kikket hun rundt etter Aidan. Hun fikk øye på ham et lite stykke unna og da hun endelig fikk øyekontakt signaliserte hun ham bort. Han slengte spaden han jobbet med over skulderen og kom slentrende bort mens hans plystret. Hun fortalte raskt hva som var blitt foreslått i håp om at han skulle kunne forklare frykten for Hughina. Resultatet ble ikke helt som hun hadde tenkt etter at Aidan hadde samtalt med Hughina. Blikket hennes vekslet fra den ene til den andre før ansiktet sprakk i et blendende smil.
"Ikke vær redd. Jeg skal passe på fagr gjenta di, Arian." Det germanske språket var fortsatt nytt for henne så hun var ikke helt sikker på om det var en hyggelig bemerkning eller om Hughina forsøkte å forærme henne. Hun rakk ikke å tenke mer over det før Hughina tok henne i armen og førte henne ned mot elven.
"Kom. Vi går til elven og bader." Tanken på et bad fristet, hun hadde enda ikke fått vasket av seg reisen, men tanken på å bade i en elv fristet ikke like mye. Den ufrivillige badeturen i Tiber lå fortsatt friskt i minne.
"Bør vi ikke hjelpe til?" Hughina trakk på skuldrene.
"De er mange nok," sa hun før hun fortsatte opp til huset. Mest sannsynlig for å hente noe. Panisk kikket hun rundt etter Aidan. Hun fikk øye på ham et lite stykke unna og da hun endelig fikk øyekontakt signaliserte hun ham bort. Han slengte spaden han jobbet med over skulderen og kom slentrende bort mens hans plystret. Hun fortalte raskt hva som var blitt foreslått i håp om at han skulle kunne forklare frykten for Hughina. Resultatet ble ikke helt som hun hadde tenkt etter at Aidan hadde samtalt med Hughina. Blikket hennes vekslet fra den ene til den andre før ansiktet sprakk i et blendende smil.
"Ikke vær redd. Jeg skal passe på fagr gjenta di, Arian." Det germanske språket var fortsatt nytt for henne så hun var ikke helt sikker på om det var en hyggelig bemerkning eller om Hughina forsøkte å forærme henne. Hun rakk ikke å tenke mer over det før Hughina tok henne i armen og førte henne ned mot elven.
Badingen ble en
pinlig sak. Selv holdt hun seg nærme elvebredden, men Hughina mestret
svømmekunsten uten problemer. Å stå naken sammen med en annen kvinne gjorde henne
utilpass. Spesielt utilpass ble hun av å stå sammen med Hughina som var blendende
vakker. Det lange lyse håret bølget nedover ryggen. Kroppen var fast og
muskuløs. Man kunne ikke se spor av at hun hadde født barn. Brystene som vanligvis
ble slapp etter en barnefødsel var fortsatt fyldige og flotte. Hun kunne godt
forstå at Aidan, eller Arian som han var den gang, hadde begjært denne kvinnen.
Når hun kikket nedover seg selv kunne hun bare se den store magen. At den spinkle
kroppen hennes var i stand til å bære magen syntes hun var et under. Under den tynne
huden kunne man skimte nettverket av blodårer som strekte seg helt opp til brystene.
Riktig nok var brystene hennes blitt fyldigere, men ikke slik som Hughinas. Rødmen
steg opp i kinnene hennes da hun oppdaget at Hughina stod og stirret tilbake på
henne. Hun tok et skritt nærmere og det gikk et gisp gjennom Flavia da hun
plutselig grep tak i det ene brystet og klemte til. Overrasket så hun en hvit
melkedråpe som dryppet ut fra brystvorten.
"Barnet kommer snart," sa Hughina med et smil før hun steg ut i elven igjen. Hun grøsset. Visst var Hughina hyggelig, men det var noe ved kvinnen som ga henne gåsehud. Hun hadde fått nok av badingen og samlet sammen tingene sine før hun la i vei tilbake til bosetning. På veien ombestemte hun seg. Hun trengte tid for seg selv så hun tok av fra veien og fulgte det høye gresset bort til broen og videre inn i skogen. Aidan ville nok ikke like at hun var ute i skogen alene, men hva kunne vel skje midt på dagen? På en veltet trestamme mellom to trær satte hun seg ned. Det veltede treet hadde skapt en åpning opp mot himmelen slik at skogen ikke føltes så mørk her. Hun klemte lærvesken inntil seg. Vesken var det eneste hun hadde igjen hjemmefra og noen tårer trillet nedover kinnet da hun tenkte på moren og faren. Hun savnet dem. Hun savnet Roma. Her var hun bare annerledes og en fremmed. Hun sukket. I et ønske om flere minner hjemmefra puttet hun hånden ned i vesken. Den møtte på noe hardt og hun kunne ikke forstå hva det kunne være så hun dro det opp. En bok! Med skjelvende fingre åpnet hun den. Bortsett fra førstesiden var alle sidene blanke. På førstesiden stod det:
"Barnet kommer snart," sa Hughina med et smil før hun steg ut i elven igjen. Hun grøsset. Visst var Hughina hyggelig, men det var noe ved kvinnen som ga henne gåsehud. Hun hadde fått nok av badingen og samlet sammen tingene sine før hun la i vei tilbake til bosetning. På veien ombestemte hun seg. Hun trengte tid for seg selv så hun tok av fra veien og fulgte det høye gresset bort til broen og videre inn i skogen. Aidan ville nok ikke like at hun var ute i skogen alene, men hva kunne vel skje midt på dagen? På en veltet trestamme mellom to trær satte hun seg ned. Det veltede treet hadde skapt en åpning opp mot himmelen slik at skogen ikke føltes så mørk her. Hun klemte lærvesken inntil seg. Vesken var det eneste hun hadde igjen hjemmefra og noen tårer trillet nedover kinnet da hun tenkte på moren og faren. Hun savnet dem. Hun savnet Roma. Her var hun bare annerledes og en fremmed. Hun sukket. I et ønske om flere minner hjemmefra puttet hun hånden ned i vesken. Den møtte på noe hardt og hun kunne ikke forstå hva det kunne være så hun dro det opp. En bok! Med skjelvende fingre åpnet hun den. Bortsett fra førstesiden var alle sidene blanke. På førstesiden stod det:
Kjære Flavia. Jeg håper du kan få glede av denne
boken. Ikke glem skrivekunsten. Vi er stolte av deg. Ti amo! Mama og papa.
På nytt trillet
tårene. Papa måtte ha gjemt den i vesken slik at Aidan ikke så det. Hun lette gjennom
vesken en gang til og fant kohlet som hun hadde fått av Illythia. Det ville
gjøre bedre nytte i boken enn rundt øynene. Etter å ha tygget på leppen en stund
gikk hun i gang med å skrive. Hun ble så
oppslukt av skrivingen at hun ikke hørte kvisten som brakk bak henne. Hun
oppdaget heller ikke stegene som nærmet seg. Heller ikke den tunge pusten som blåste
i nakken oppdaget hun, så da en tung hånd la seg på skulderen skvatt hun til. Skrekkslagen
spratt hun opp og virvlet rundt. Hånden skjøt opp til munnen for å kvele et
gisp og øynene utvidet seg i forskrekkelse.
"Cicerio!" utbrøt hun mens hun gulpet i seg luften hun hadde glemt å puste. Han gliste freidig.
"Har du savnet meg?" I det samme var det noe som brast inne i henne og vann fosset ut mellom bena. Hun famlet etter støtte mot en trestamme og utstøtte et høyt stønn før hun sank sammen. I smertetåken prøvde hun å rope på Aidan, men Cicerios skitne hånd la seg over munnen hennes.
"Ti med deg, tøs. La horungen komme slik at vi kan bli kvitt den."
Del 11
Index
"Cicerio!" utbrøt hun mens hun gulpet i seg luften hun hadde glemt å puste. Han gliste freidig.
"Har du savnet meg?" I det samme var det noe som brast inne i henne og vann fosset ut mellom bena. Hun famlet etter støtte mot en trestamme og utstøtte et høyt stønn før hun sank sammen. I smertetåken prøvde hun å rope på Aidan, men Cicerios skitne hånd la seg over munnen hennes.
"Ti med deg, tøs. La horungen komme slik at vi kan bli kvitt den."
Del 11
Index
----------------------------------------------------------------------------
Dette er det siste om Flavia og Aidan som blir lagt ut på nettet. Jeg kommer til å fortsette med historien, men den kommer bare til å være tilgjengelig for leserpanelet mitt. Det er plass til flere så om du ønsker å delta kan du sende en e-post til drommelykke(at)gmail.com :) Om noen forlag skulle like denne historien så kommer den kanskje i bokform etter hvert? ( Om jeg våger å sende den inn....)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar