Del 11

Hun var sliten. Hun var skitten. Hun visste ikke lenger hvor lenge de hadde vært på reise. Kanskje var det passert to fullmåner? Hun husket ikke.  De hadde passert fjell og store landområder. Mennesker hadde de knapt sett siden de la ut på reisen. På steder hvor de var nødt til å passere gjennom en landsby eller andre bosetninger hadde de reist om natten. Aidan tok ingen sjanser.  Ikke en gang da de endelig passerte grensen til de germanske skoger slappet han av. Han hadde drevet dem gjennom skogen, men her fantes det ikke veier og noen steder var skogen så tett at de måtte snirkle seg framover. I begynnelsen tok skogen pusten fra henne, men ikke på en god måte.  Trærne vokste høye og tette. Det var som et stort belte. Det kunne gå flere dager mellom hver gang hun så åpen himmel. Solen kom ikke igjennom og på bakken var det fuktig og kaldt. Lukten av våt jord hadde satt seg i både klær og hår og hun lengtet etter å få vasket den bort. Om hun klarte det. Nettene var verst. Nesten hver eneste kveld kom tåken sigende opp fra bakken og la seg som et teppe rundt dem. De kunne ikke se hvor de skulle ri. De kunne heller ikke se hvem som var utenfor tåken. Aidan hadde forsøkt å fortelle henne at dette slett ikke var noe å bekymre seg for, men det hindret henne likevel ikke i å skjelve av både frykt og kulde. Det bød henne helt i mot å sove på bakken. Noe annet alternativ hadde de likevel ikke og barnet i magen krevde sitt så natt etter natt hadde hun tilbragt i Aidans armer mens hun befant seg i en rastløs søvn. Hver eneste lille lyd vekket henne og hver gang hun våknet møtte hun Aidans smil. Når sov han sist? Det så ikke ut til at han var like preget av reisen som henne, men så hadde han reist slik før.

Magen hennes hadde også vokst under reisen. Nå var det ingen tvil om at hun ventet barn. Hver gang den lille turnet rundt der inne kjente hun lykkefølelsen bre seg gjennom kroppen som en god varme. På kvelden kunne de begge ligge med hendene på magene hennes for å vente på at den lille skulle bevege seg. Smilet som lyste opp i ansiktet til Aidan første gang han kjente de små sparkene kom hun aldri til å glemme. Hun hadde kjent mange menn som skulle bli fedre, men hun hadde aldri sett noen glede seg slik som Aidan. Det gjorde henne stolt. Barnet hennes kom til å få en far som elsket dem begge. Hun smilte for seg selv. Til tross for at hun var så uendelig sliten så var hun lykkelig. Bare hun fikk være sammen med mannen hun elsket ville hun være lykkelig til evig tid. Et lite stønn unnslapp henne da barnets små føtter traff et ribbein. Aidan bråstoppet, slapp Od og kom bak til henne. Det var for tett skog akkurat her til at de kunne ri.
″Går det bra med deg?″ Hun nikket og bet tennene sammen over den stikkende smerten som hun snart visste ville gi seg.
″Det er bare barnet som traff et ribbein.″ En bekymret nyve tegnet seg i pannen hans.
″Kanskje vi skulle ha stoppet, men det er ikke så lenge…″
″Det går fint, ″ avbrøt hun mellom sammenbitte tenner. Hun trakk pusten dypt, rettet opp ryggen og så var smerten borte.
″Slik. Nå gjør det ikke vondt lenger.″ Bekymringen stod fortsatt tydelig skrevet i ansiktet hans, men så sukket han svakt, ristet lett på hodet og gikk tilbake mot Od. Hun visste at han var bekymret for henne. Bekymringen hadde vokst i takt med magen. På en måte ble hun rørt av det, men samtidig så visste hun at han tok oftere pauser på grunn av henne og det betød at det kom senere fram til målet. Flere ganger hadde hun forsøkt å fortelle ham at hun ikke var sliten så de trengte ikke stoppe, men han hadde ikke hørt på henne. Hadde han bestemt at de skulle stoppe så stoppet de. Innerst inne visste hun at det var klokt å ta disse pausene, men hun ville så gjerne vise seg som sterk. Sterkere enn hun kanskje var.  Det var ikke det at han hadde klaget. Tvert i mot hadde han berømmet henne flere ganger på reisen. Om han gjorde det for å være snill visste hun ikke for han hadde aldri fremstått som annet enn oppriktig når han sa det. Hun visste også at om det ikke hadde vært for disse pausene hadde hun aldri klart å holde seg våken under opplæringen på kveldene. Aidan hadde sagt at hun burde lære seg språket hans. Da ville det bli lettere for henne å tilpasse seg når de kom frem. Det syngende språket var så vakkert og hun følte at hun kom nærmere ham etter hvert som hun lærte mer av det. Fascinasjonen av språket hadde heldigvis ført til at hun lærte raskt. Nå kunne de så godt som snakke uavbrutt sammen, men det var fortsatt mest komfortabelt å snakke på sitt eget språk siden hun ofte måtte lete etter de rette ordene når hun skulle beskrive noe.

Bena kjentes tunge der hun forsøkte å holde balansen gjennom det ulendte terrenget. Det var ingen ryddet sti de fulgte så hun måtte hele tiden passe på at hun ikke snublet i en gren eller en stein. Når skumringen kom var det lett å tro at de mosekledde steinene var gress så da måtte en være ekstra på vakt. I tillegg var den velkjente tåken begynt å stige opp fra bakken. Et lite gys gikk igjennom henne. Hun likte ikke tåken. Det forundret henne litt i grunn at Aidan ikke hadde stoppet. Lyset og mengden tåke fortalte henne at de for lengst hadde passert den tiden de vanligvis pleide å stoppe for natten. Etter at de ankom de germanske skogene hadde de heldigvis sluppet å reise om natten. Aidan hadde ment det ville være for risikabelt og hun hadde slett ikke sagt seg uenig i det. Hun åpnet munnen for å spørre ham om de ikke skulle stoppe snart, men i det samme hørte hun en lyd bak seg som fikk henne til å stivne. Lyden minnet om en gren som knakk i det noen tråkket på den. Aidan fortsatte framover så han kunne ikke ha hørt lyden. Engstelig fulgte hun etter ham, men hver eneste muskel i kroppen var på vakt og ørene var innstilt på å fange hver minste lille lyd hun måtte høre. Flere ganger føltes det som om noen gikk rett bak henne, men hun våget ikke snu seg. Angsten klemte rundt hjertet. Det var noe som ikke stemte, det var hun sikker på. Mange ganger hadde hun vært redd i disse skogene, men ikke slik som dette. Ilingene langs ryggsøylen var konstant og huden på armene nuppet seg. Det måtte være noen bak henne og til slutt klarte hun endelig å samle opp nok mot til et forsiktig blikk over skuldrene. Bak seg kunne hun bare skimte skog, men i det samme hun vendte blikket framover kom den ubehagelige følelsen tilbake.
″Aidan?″ Stemmene hennes var så lav at hun nesten ble overrasket da han faktisk stoppet og snudde seg. Hun gikk helt opp til ham før hun hviskende la fram tankene sine om at det var noen som fulgte etter dem. Han knep øynene lett sammen og hun kunne se pupillene utvide seg i det de tok fokus på området rundt. En hånd la seg på armen hennes som tegn på at hun skulle stå helt i ro og uten å bevege seg speidet han utover. De trente øynene hans ville få øye på det som befant seg der ute, om det var noe der, det var hun sikker på. Hun kunne føle at han var på vakt. Hånden på armen hennes klemte lett, ikke slik at det var vondt, men nok til å vite at om noe skjedde var han klar til å få henne i sikkerhet. Prikkingen i nakken var der fortsatt. Hva var dette? Hun skvatt til da Aidan plutselig ropte noe ut i den tomme skogen. Ordene hørtes kjent ut, men ikke måten han snakket på og det hele gikk så fort at hun ikke oppfattet ordene skikkelig. En svak summing steg ut mellom trærne. Hun virvlet rundt slik at hun kunne se det Aidan så, men fortsatt var det bare skog å skimte. Engstelig klemte hun seg inn til ham. Han la en arm beskyttende rundt livet hennes før han ropte noe en gang til. Denne gangen klarte hun å oppfatte noen ord; Vi kommer i fred og søker våre venner fra Sachs. Hva betydde det? Om det som var der ute i skogen var stammen de søkte var hun slett ikke sikker på om hun var veldig lysten på å bo sammen med dem. Summingen rundt trærne økte i styrke og etter hvert kunne hun gjenkjenne summingen som stemmer. Et hikst unnslapp henne og hun klemte seg enda tettere inn til Aidan da mørke skikkelser skled fram fra trærne. Sakte kom de nærmere. Stemmene summet fortsatt. Det var som om de messet det samme om igjen og om igjen. Hun hørte ordene, men skjønte dem ikke. Aidan stod helt i ro. Aller helst ville hun rygge bakover og bort fra alt dette, men ganske raskt skjønte hun at de var omringet. Skikkelsene kom fra alle kanter. De kom nærmere og tok form som mennesker. Det var både kvinner og menn. Noen bar skjold og andre bar øks. Enkelte var utrustet med begge deler. Alle var kledd i mørke klær og hun skjønte hvorfor hun bare hadde følt dem. Det var så godt som umulig å se dem innimellom skogen med mindre man visste hvor de var. Mange par øyne studerte dem. De messet fortsatt og den monotone tonen gjorde henne ør i hodet. Kanskje det var meningen? Å bli iakttatt slik gjorde henne ille til mote og hun senket hodet. Hun klarte likevel ikke å motstå fristelsen til å kikke opp gjennom øyenvippene for å studere disse menneskene i det skjulte. Hun kunne se at både kvinnene og mennene var høyreiste og stolte, men det var spesielt mennene som fascinerte henne. Fra Roma var hun vant til at mennene passet på at håret ikke ble for langt og at skjegget ble raket hver dag. Til og med på reisen nå hadde Aidan raket skjegget så ofte som mulig. De fleste av mennene her hadde derimot svære skjegg som nærmest dekket hele ansiktet. Håret ville hun anta var langt, men det var trukket opp og over på siden hvor det var festet i en slags knute rett over øret. De så absolutt ut som villmenn og hun kunne forstå hvordan det ryktet hadde oppstått.  

En kort stund, som føltes som en lang, stod alle helt stille og bare studerte hverandre. Det var som om alle holdt pusten og bare ventet på at noe skulle skje. Så steg en av germanerne fram. Hun visste ikke hvorfor, men noe sa henne at dette var høvdingen. Det var ikke noe som skilte ham fra de andre likevel var det som om han utstrålte en slags autoritet. Hun kunne kjenne musklene i Aidans arm stramme seg. Han var fortsatt på vakt og hun likte det slett ikke. Burde han ikke ha blitt gjenkjent nå? Høvdingen sirklet rundt dem noen ganger. Brummet litt før han stoppet opp rett foran dem og sendte ut en spyttklyse som landet rett foran beina hennes. Hun grøsset og det rykket lett i armen til Aidan. Mannen gliste. Den hvite perleraden som kom til syne bak skjegget overrasket henne. Hun hadde forestilte seg at germanerne var skitne mennesker med råtne tenner og fillete klær, men ingen av disse menneskene var skitne eller hadde fillete klær.
″Arian, min venn! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få æren av å se deg igjen.″ Arian? Hvem var det?
″Jeg forteller deg alt senere. Vær høflig, ″ hvisket Aidan i øret hennes. Han slapp henne og forvirret forsøkte hun å møte blikket hans, men han så ikke i hennes retning.
″Adalberth! Det er godt å se deg igjen også.″  De to mennene møttes i en hard omfavnelse og dunket hverandre på ryggen. Aidan hadde fortsatt armen rundt denne mannen Adalberth da de snudde seg mot henne.
″Dette er min víf, Flavia.″ Hun syntes det så ut som om det gled en skygge over ansiktet til mannen, men like plutselig som den kom var den borte og et smil dukket opp i skjegget.
″Alle venner av Arian er mine venner. Velkommen til oss Flavia.″ Navnet hennes hørtes annerledes ut på språket hans. Hun rakte ham høflig hånden sin. Skjegget kilte den tynne huden og hun måtte bite seg i leppen for ikke å le da han kysset den.
″Kom, kom. Vi må dra tilbake til bosetningen før det blir helt mørkt. ″ Det gikk et lite sus gjennom skogen da alle begynte å bevege seg. Hun grep tak i armen til Aidan og klamret seg til den. Selv om Adalberth virket hyggelig følte hun seg ikke helt trygg.

De forserte en liten ås før skogen ble enda tettere. Od likte ikke dette så Aidan måtte bruke alle kunster han kjente til for å få hesten framover. Akkurat da hun var sikker på at de var fanget i skogen kom de til en liten lysning. Rett i skogkanten rant det en liten elv. Fire svære tømmerstokker som ble holdt sammen av solide tau var lagt over elven som en bro slik at de kunne passere tørrskodd. Litt bortenfor kunne hun skimte i alle fall tre hus. En grålig røykt steg sakte opp fra taket og innvendig frydet hun seg over utsiktene til å kunne sove både trygt og varmt gjennom natten. Nesten umerkelig forsvant de fleste menneskene til sine hus, som hun nå så var nærmere ti, mens de selv fulgte etter Adalberth og noen til. De ble ført inn i et hus som lå midt inni mellom alle de andre husene. Hun antok at dette måtte ha vært et av de første husene som ble satt opp i bosetningen. Bålet som brant midt i huset ga en lun varme om man satt rett ved siden av det, men huset var så stort at det lille bålet ikke ville klare å varme opp hele. Dette huset stod i sterk kontrast med husene hun var vant til. I Roma brukte man marmor for at veggene skulle bli så lyse som mulig, her føltes det som om alt bare var mørkt. Hun strøk en skjelvende hånd langs veggen. Det kjentes ut som om veggene bestod av leire og høy.
″Det ser bedre ut i morgen. ″ Hånden til Aidan la seg mot korsryggen hennes og hun svelget tungt. Alt var så annerledes og det kjentes med ett som om hun var fryktelig langt hjemmefra. Noe hun jo også var.
″Kom. La oss sette oss med bålet slik at du får varmen i deg.″ Lydig fulgte hun etter ham. Over bålet hang en stor gryte med et putrende innhold. Dufter hun ikke hadde kjent før steg opp i neseborene hennes og helt instinktivt gjenkjente kroppen det som mat. Hun kunne ikke huske sist hun hadde spist varm mat så hun tok i mot skålen hun ble tilbudt med stor iver. Det var en tynn suppe. Fettet som glinset på toppen vitnet likevel om at dette var kraftig kost. Noen få kjøttbiter fløt rundt sammen med litt grønnsaker. Det smakte himmelsk. Om det var fordi hun var så sulten eller om dette faktisk var det beste hun hadde smakt kunne hun ikke bli enig med seg selv om. I sidesynet så hun at Aidan fikk utlevert en skål med suppe av en kvinne. Blikkene deres møttes og kvinnen holdt rundt skålen akkurat litt for lenge etter at Aidan hadde tatt i mot den. Raskt trakk han den til seg før han sendte et engstelig blikk i retning av henne. Hun lot som om hun ikke la merke til det. Hvem var denne kvinnen? Hva ville hun med Aidan?

Adalberth kom og satte seg ved siden av Aidan. De snakket lavt sammen, men da hun så at blikkene deres søkte mot kvinnen som hadde servert Aidan spisset hun ørene. Kvinnen hadde gått over på motsatt side av der de var plassert og på hoftene hennes satt det nå et lite, lyshåret barn. Kvinnen stirret på Aidan på en måte som gjorde henne uvel. Det var som om hun ville eie ham. Som om hun mente han var hennes. Irritert ristet hun lett på hodet. Som vanlig innbilte hun seg ting. Men så oppfattet hun et kjent navn. Hughina. Hun gispet. Skålen med den varme suppen skled ut av hendene hennes. Det var navnet Aidan hadde sagt i søvnet.

Del 10

Index