Det
var fortsatt mørkt ute da Aidan vekket henne. Hun gryntet og snudde ryggen til
ham.
″Om det å rømme sammen med deg betyr at jeg må stå så tidlig opp hver dag så tror jeg at jeg ombestemmer meg.″ Han lo lavt.
″Jeg lover at du skal få sove så lenge du vil bare jeg får deg trygt hjem.″ Ordet hjem gjorde henne varm om hjertet. Deres hjem. Sammen skulle de skape et hjem. Hun snudde seg brått, la armene rundt nakken hans og trakk ham ned til seg. Leppene deres møttes og hun lot tungen gli ertende over de lett adskilte leppene hans. Han stønnet svakt og plantet hendene sine i madrassen for ikke å miste balansen. Hendene gled over den sterke ryggen. Hun kunne kjenne hvordan musklene spilte under fingertuppene. Overrasket kjente hun begjæret som raste gjennom kroppen. Hun ville ha ham nå. Uten at han hadde gjort noe først. Kinnene brant i skam. Slikt gjorde vel ikke en anstendig kvinne! I tillegg befant faren seg i rommet. Hva måtte han vel ikke tro om henne? Med usikkert blikk kikket hun inn i Aidans blå øyne. Suget i magen ble sterkere av det hun kunne se der. Øynene var sløret og begjæret helt tydelig. Han ville ha henne. Til tross for at hun hadde bydd seg fram som en simpel kvinne ville han likevel ha henne. Et lite klynk unnslapp henne da hun presset kroppen lett mot hans.
″Fagr gjenta, vi kan ikke gjøre dette nå.″ Hun ga ham det hun håpet var et såret blikk. Han ristet lett på hodet og smilte før han kysset henne ømt på leppene.
″Jeg sverger ved alle guder, hadde jeg hatt et valg ville jeg ha blitt i denne sengen sammen med deg i all tid, men vi må dra før solen står opp.″ Hun bet seg lett i leppene, lot blikket gli over den nakne kroppen hans og leppene formet seg til et ertende smil da hun oppdaget hvor lyst han egentlig hadde til å bli i sengen. Han grep hånden hennes før den traff målet sitt.
″Å nei du, Flavia. Du får ikke lure meg til og bli.″ Før hun fikk sukk for seg hadde han hoppet ut av sengen. Hun surmulte litt, men oppdaget snart fordelen ved å bli liggende da Aidan begynte å kle på seg. Det var en flott utsikt til den muskuløse kroppen hans og det kriblet i hele kroppen ved tanken på at denne mannen var hennes. Som om han følte blikket hennes snudde han seg og ga henne et strålende smil. Hjertet gjorde et hopp. At hun dagen i forveien hadde vært usikker på ham kunne hun ikke forstå nå. Denne morgenen var han alt hun kunne drømme om. Etter denne morgenen ville han også være alt hun hadde.
″Om det å rømme sammen med deg betyr at jeg må stå så tidlig opp hver dag så tror jeg at jeg ombestemmer meg.″ Han lo lavt.
″Jeg lover at du skal få sove så lenge du vil bare jeg får deg trygt hjem.″ Ordet hjem gjorde henne varm om hjertet. Deres hjem. Sammen skulle de skape et hjem. Hun snudde seg brått, la armene rundt nakken hans og trakk ham ned til seg. Leppene deres møttes og hun lot tungen gli ertende over de lett adskilte leppene hans. Han stønnet svakt og plantet hendene sine i madrassen for ikke å miste balansen. Hendene gled over den sterke ryggen. Hun kunne kjenne hvordan musklene spilte under fingertuppene. Overrasket kjente hun begjæret som raste gjennom kroppen. Hun ville ha ham nå. Uten at han hadde gjort noe først. Kinnene brant i skam. Slikt gjorde vel ikke en anstendig kvinne! I tillegg befant faren seg i rommet. Hva måtte han vel ikke tro om henne? Med usikkert blikk kikket hun inn i Aidans blå øyne. Suget i magen ble sterkere av det hun kunne se der. Øynene var sløret og begjæret helt tydelig. Han ville ha henne. Til tross for at hun hadde bydd seg fram som en simpel kvinne ville han likevel ha henne. Et lite klynk unnslapp henne da hun presset kroppen lett mot hans.
″Fagr gjenta, vi kan ikke gjøre dette nå.″ Hun ga ham det hun håpet var et såret blikk. Han ristet lett på hodet og smilte før han kysset henne ømt på leppene.
″Jeg sverger ved alle guder, hadde jeg hatt et valg ville jeg ha blitt i denne sengen sammen med deg i all tid, men vi må dra før solen står opp.″ Hun bet seg lett i leppene, lot blikket gli over den nakne kroppen hans og leppene formet seg til et ertende smil da hun oppdaget hvor lyst han egentlig hadde til å bli i sengen. Han grep hånden hennes før den traff målet sitt.
″Å nei du, Flavia. Du får ikke lure meg til og bli.″ Før hun fikk sukk for seg hadde han hoppet ut av sengen. Hun surmulte litt, men oppdaget snart fordelen ved å bli liggende da Aidan begynte å kle på seg. Det var en flott utsikt til den muskuløse kroppen hans og det kriblet i hele kroppen ved tanken på at denne mannen var hennes. Som om han følte blikket hennes snudde han seg og ga henne et strålende smil. Hjertet gjorde et hopp. At hun dagen i forveien hadde vært usikker på ham kunne hun ikke forstå nå. Denne morgenen var han alt hun kunne drømme om. Etter denne morgenen ville han også være alt hun hadde.
Hun
ble liggende en stund til mens hun betraktet Aidan. Han kledde på seg en hvit
tunika som stoppet rett over knærne før han festet togaen løst rundt kroppen.
Med tanke på rideturen var nok det mest praktisk. Kappen han hadde fått dagen i
forveien festet han med brosjer på skuldrene. Tilslutt snørte han på seg
sandalene. Han la mykt skinn rundt leggen før han surret tauet fra sandalene
stramt over for å holde det på plass.
″Skinnet gjør at det blir lettere å styre hesten,″ sa han da han merket hvor blikket hennes falt. Hun ante ikke hvor han hadde lært seg slike kunnskaper. Gladiatorer red ikke på hest. De gikk. Men han hadde sikkert rett. Han kom bort og grep henne under haken.
″Men nå fagr gjenta er det på tide at du står opp. Jeg går og ordner noe mat til oss.″ Et lett kyss traff leppene hennes før han forsvant. Langsomt strakte hun seg litt før hun satte bena på gulvet og gikk bort til vaskeservanten. Vannet føltes forfriskende mot det søvntunge ansiktet og hun følte seg straks mer våken. Faren steg inn i rommet akkurat da hun hadde fått festet stolaen ved skuldrene.
″God morgen, Flavia.″
″God morgen, papa.″ Hun gikk bort og kysset ham på begge kinn.
″Er du klar for denne reisen nå?″ Hendene hans lå tungt på skuldrene hennes og blikket var engstelig.
″Ja, papa. Jeg er klar. Jeg kommer til å være trygg sammen med Aidan. Han vil ikke la noe skje med meg, det er jeg sikker på.″
″Godt.″ Han smilte varmt til henne.
″Jeg vil du skal ta denne,″ han rakte henne en skinnpung som hun tok i mot,″de kan komme godt med på reisen.″ Pungen inneholdt mynt. Herren måtte ha fortalt at Aidan ikke ville ta i mot noe siden faren ga dem til henne. Hun knuget skinnpungen i hånden sin.
″Jeg skal vokte dem vel, papa!″
″Hva skal du vokte vel?″ Ingen av dem hadde hørt at Aidan var kommet tilbake. Blikket hans vandret fra den ene til den andre. Hun kunne se at han var mistenksom. Da han ikke fikk noe svar gikk han bort til henne og åpnet den lukkede hånden. Han åpnet skinnpungen og kikket ned i den.
″Vi trenger ikke..″ begynte han, men faren avbrøt ham.
″Se på det som min datters medgift.″
″Det gjør jeg gjerne. Saken er at jeg ikke ønsker noe som kan spores tilbake til oss. Vi skal forsvinne som om vi aldri har eksistert her i Roma.″ Faren svelget tungt og hun kunne se en tåre i øyekroken hans.
″Jeg forstår. Men hvordan skal dere ordne dere med mat? Klær og alt det andre dere trenger?″
″Verden er ikke slik som Roma alle steder. Jeg skal ta Flavia med til min verden. Der trenger vi ikke forgylte mynter for at vi skal klare oss. En vennlig hånd er ofte nok.″ Aidan ga pengene tilbake til faren som stumt tok i mot dem. Det triste uttrykket til faren var i ferd med å knuse hjertet hennes.
″Men Aidan.. Jeg er sikker på at så lite ikke vil skade.″
″Som jeg sa,″ hun sparket ham lett på leggen og han så forbauset på henne før han skjønte betydningen,″eh..jeg mener, så lite vil selvsagt gå fint. Vi er veldig takknemlig for det.″ Faren strålte da han kunne gi skinnpungen tilbake og hun kunne ikke la være å smile av farens barnslige glede.
″Skinnet gjør at det blir lettere å styre hesten,″ sa han da han merket hvor blikket hennes falt. Hun ante ikke hvor han hadde lært seg slike kunnskaper. Gladiatorer red ikke på hest. De gikk. Men han hadde sikkert rett. Han kom bort og grep henne under haken.
″Men nå fagr gjenta er det på tide at du står opp. Jeg går og ordner noe mat til oss.″ Et lett kyss traff leppene hennes før han forsvant. Langsomt strakte hun seg litt før hun satte bena på gulvet og gikk bort til vaskeservanten. Vannet føltes forfriskende mot det søvntunge ansiktet og hun følte seg straks mer våken. Faren steg inn i rommet akkurat da hun hadde fått festet stolaen ved skuldrene.
″God morgen, Flavia.″
″God morgen, papa.″ Hun gikk bort og kysset ham på begge kinn.
″Er du klar for denne reisen nå?″ Hendene hans lå tungt på skuldrene hennes og blikket var engstelig.
″Ja, papa. Jeg er klar. Jeg kommer til å være trygg sammen med Aidan. Han vil ikke la noe skje med meg, det er jeg sikker på.″
″Godt.″ Han smilte varmt til henne.
″Jeg vil du skal ta denne,″ han rakte henne en skinnpung som hun tok i mot,″de kan komme godt med på reisen.″ Pungen inneholdt mynt. Herren måtte ha fortalt at Aidan ikke ville ta i mot noe siden faren ga dem til henne. Hun knuget skinnpungen i hånden sin.
″Jeg skal vokte dem vel, papa!″
″Hva skal du vokte vel?″ Ingen av dem hadde hørt at Aidan var kommet tilbake. Blikket hans vandret fra den ene til den andre. Hun kunne se at han var mistenksom. Da han ikke fikk noe svar gikk han bort til henne og åpnet den lukkede hånden. Han åpnet skinnpungen og kikket ned i den.
″Vi trenger ikke..″ begynte han, men faren avbrøt ham.
″Se på det som min datters medgift.″
″Det gjør jeg gjerne. Saken er at jeg ikke ønsker noe som kan spores tilbake til oss. Vi skal forsvinne som om vi aldri har eksistert her i Roma.″ Faren svelget tungt og hun kunne se en tåre i øyekroken hans.
″Jeg forstår. Men hvordan skal dere ordne dere med mat? Klær og alt det andre dere trenger?″
″Verden er ikke slik som Roma alle steder. Jeg skal ta Flavia med til min verden. Der trenger vi ikke forgylte mynter for at vi skal klare oss. En vennlig hånd er ofte nok.″ Aidan ga pengene tilbake til faren som stumt tok i mot dem. Det triste uttrykket til faren var i ferd med å knuse hjertet hennes.
″Men Aidan.. Jeg er sikker på at så lite ikke vil skade.″
″Som jeg sa,″ hun sparket ham lett på leggen og han så forbauset på henne før han skjønte betydningen,″eh..jeg mener, så lite vil selvsagt gå fint. Vi er veldig takknemlig for det.″ Faren strålte da han kunne gi skinnpungen tilbake og hun kunne ikke la være å smile av farens barnslige glede.
Det
lille måltidet de spiste før avreise gikk så alt for fort. Hun visste at dette
ville være den siste stunden hun fikk sammen med faren og aller helst ville hun
trekke det ut, men Aidan var ivrig etter å komme seg avgårde. Han gikk ut i
forveien for å gjøre Od klar.
″Jeg visste jo at du en gang ville vokse opp og dra bort fra oss, men at det skulle bli slik hadde jeg aldri forventet.″ Hun grep hånden hans.
″Det er vel ingen som kunne ha vært forberedt på noe sånt, papa. Jeg vet dere mente alt godt og vi skilles ikke med nag.″ Han smilte trist.
″Du er så klok, Flavia. Det har du alltid vært. Noen ganger har jeg lurt på hva godt jeg har gjort for å fortjene en datter som deg.″
″Jeg tror slikt går i arv. Er man gode foreldre så får man gode barn.″
″Nå? Sier du det? Ja, da vil jeg tro du og Aidan vil få mange gode barn.″ Hun kunne ikke holde det skjult for ham lenger.
″Jeg bærer allerede et barn under hjertet mitt. Aidans barn.″ Det glitret av tårer i øynene hans og hun angret i samme øyeblikk. Dette kom bare til å gjøre det verre for dem. Viten om at hun skulle ha barn, et barn som de aldri ville møte.
″Unnskyld, papa. Jeg mente ikke å gjøre deg trist!″
″Nei, nei Flavia min! Jeg er ikke trist. Jeg er bare så veldig glad for at du kom deg unna Cicerio og at du er lykkelig.″ Nå var det hennes tur til å få øynene fylt av tårer. Hun klemte seg inn til den velkjente kroppen og trakk inn lukten av faren. Lukten som hadde fulgt henne gjennom hele oppveksten. Som hun kom til å savne den!
″Du er den beste, papa. Jeg er verdens heldigste datter,″ mumlet hun mot brystet hans. Han lo.
″Ja, du hadde vel noen teorier om hvorfor i sted.″ Hun løftet hodet og smilte til ham.
″Jeg tror det er tid for avreise. Aidan venter nok på oss.″ Han tok henne i hånden og fulgte henne ut.
″Jeg visste jo at du en gang ville vokse opp og dra bort fra oss, men at det skulle bli slik hadde jeg aldri forventet.″ Hun grep hånden hans.
″Det er vel ingen som kunne ha vært forberedt på noe sånt, papa. Jeg vet dere mente alt godt og vi skilles ikke med nag.″ Han smilte trist.
″Du er så klok, Flavia. Det har du alltid vært. Noen ganger har jeg lurt på hva godt jeg har gjort for å fortjene en datter som deg.″
″Jeg tror slikt går i arv. Er man gode foreldre så får man gode barn.″
″Nå? Sier du det? Ja, da vil jeg tro du og Aidan vil få mange gode barn.″ Hun kunne ikke holde det skjult for ham lenger.
″Jeg bærer allerede et barn under hjertet mitt. Aidans barn.″ Det glitret av tårer i øynene hans og hun angret i samme øyeblikk. Dette kom bare til å gjøre det verre for dem. Viten om at hun skulle ha barn, et barn som de aldri ville møte.
″Unnskyld, papa. Jeg mente ikke å gjøre deg trist!″
″Nei, nei Flavia min! Jeg er ikke trist. Jeg er bare så veldig glad for at du kom deg unna Cicerio og at du er lykkelig.″ Nå var det hennes tur til å få øynene fylt av tårer. Hun klemte seg inn til den velkjente kroppen og trakk inn lukten av faren. Lukten som hadde fulgt henne gjennom hele oppveksten. Som hun kom til å savne den!
″Du er den beste, papa. Jeg er verdens heldigste datter,″ mumlet hun mot brystet hans. Han lo.
″Ja, du hadde vel noen teorier om hvorfor i sted.″ Hun løftet hodet og smilte til ham.
″Jeg tror det er tid for avreise. Aidan venter nok på oss.″ Han tok henne i hånden og fulgte henne ut.
Solen
hadde vandret over hele himmelen da Aidan bestemte at de hadde reist langt nok
denne dagen. Det var bare en liten stund mens solen brant på sterkeste at de
hadde hatt pause. Hun måtte innrømme at hun virkelig hadde fått respekt for
denne sterke hesten som i høyt tempo drev dem nærmere og nærmere de germanske
skoger uten å virke det minste trett. Han hoppet lett ned fra hesten før han
hjalp henne ned. Forsiktig strakte hun de stive leddene sine mens hun
nysgjerrig kikket rundt seg. Hvor hadde han tenkt at de skulle sove? Så vidt
hun kunne se fantes det ikke et eneste hus i nærheten. Aidan var allerede i
gang med og sele av hesten.
″Hvor skal vi sove?″
″Hmm.. på bakken?″ Hun rødmet lett. Selvfølgelig skulle de sove på bakken. Det var helt tydelig at han var mer kjent med dette livet enn det hun var. Siden Aidan var opptatt med hesten bestemte hun seg for å ta en tur på egen hånd. Nesten samtidig som solen stod midt på himmelen hadde de møtt på elven Tiber og siden hadde ridd langs elven. Fjellene som hun til nå bare hadde sett langt borte i horisonten hadde etter hvert kommet nærmere og nærmere. Akkurat der de nå hadde slått leir var avstanden ned til elveleiet litt høyere enn andre steder de hadde passert og Aidan hadde ført hesten ned til elven. Først hadde hun trodd det var for å gi hesten drikke, men når hun klatret opp igjen nå kunne hun se at det nesten var umulig å oppdage dem der nede. Likevel hadde Aidan ridd rett på det som om han visste det var der. Hun gikk et stykke bortover før hun satte seg på kanten. Tankefullt kikket hun på Aidan som fortsatt stelte med hesten. Bena dinglet i løse luften og det føltes som om de var vektløse. Selv om det ikke var langt ned fikk hun et slags sug i magen. Dette var det perfekte skjulestedet. Det burde ikke ha kommet som en overraskelse på henne at stedet hvor de skulle overnatte ville være tilsvarende dette. Han hadde gjort det helt klart at de ikke skulle omgås mennesker som senere kunne fortelle Cicerio hvor de hadde dratt. Selv mente hun at Aidan overdrev det hele. Det kunne da umulig være så viktig for Cicerio å få henne! Da hun hadde lagt frem sine teorier for Aidan i et forsøk på å få ham til å stanse i en liten landsby de passerte hadde han bare ristet på hodet.
″Man skulle tro at du som er en ekte romer hadde forståelse av brutt ære. Cicerio kommer aldri til å gi opp jakten på deg før han vet at du er død eller hans. Rykter vil alltid bære råtne frukter med seg. Herren fikk vite ryktet tidlig og det vil spre seg raskt gjennom Roma. Om ikke lenge vet alle hva som har skjedd. Alt jeg ber om, Flavia, er at du stoler på meg så skal jeg bringe deg trygghet,″ hadde han sagt. Ordene hadde gjort henne stum. Innerste inne visste hun at han hadde rett. Hun burde stole på ham, og det gjorde hun, men alt dette virket så voldsomt. Det hele var i grunn en bekreftelse på hvor beskyttet hun hadde levd. Hun hadde trodd hun kunne leke med ilden uten å bli brent. Nå var hun både med barn og på flukt. Livet sammen med Aidan hadde ikke blitt helt slik hun hadde drømt om. Hun sukket lett. Det var blitt produsert så mange tanker på denne turen at hodet var fullt. Aidan snudde seg mot henne og smilte.
″Vil du ikke heller komme ned hit for å spise litt sammen med meg?″ Han måtte nesten rope for å overdøve suset fra elven. Nok en fordel. Ingen ville høre at de var der. Hun la en hånd på bakken bak seg for å skyve seg opp, men i det samme forsvant hånden ned i jorden og hun kjente at bakken løsnet under henne. Et lite skrik unnslapp henne da hun rutsjet nedover. Elven kom mot henne i stor fart. Akkurat der hun hadde sittet var det ingen elvebank som kunne bremse turen hennes, det var bare rett ut i elven. Instinktivt lukket hun øynene og trakk pusten dypt inn. Hun kunne ikke svømme. Dersom hun havnet i vannet kom hun til å dø. Selv om hun visste at vannet kom til å treffe henne kom det som et sjokk da det kalde elvevannet lukket seg rundt henne. Hun kavet med armene for å få hodet over vannet. Den paniske kroppen lystret ikke. Lungene skrek etter luft, men det var bare vann som ble dratt inn gjennom nesen. Hun hostet med det resultat at enda mer vann fylte lungene hennes. Det suste i hodet og i det samme skjønte hun det. Hun kom til å dø. Tiber skulle bli hennes skjebne. Dette var straffen for alt som hadde skjedd.
″Hvor skal vi sove?″
″Hmm.. på bakken?″ Hun rødmet lett. Selvfølgelig skulle de sove på bakken. Det var helt tydelig at han var mer kjent med dette livet enn det hun var. Siden Aidan var opptatt med hesten bestemte hun seg for å ta en tur på egen hånd. Nesten samtidig som solen stod midt på himmelen hadde de møtt på elven Tiber og siden hadde ridd langs elven. Fjellene som hun til nå bare hadde sett langt borte i horisonten hadde etter hvert kommet nærmere og nærmere. Akkurat der de nå hadde slått leir var avstanden ned til elveleiet litt høyere enn andre steder de hadde passert og Aidan hadde ført hesten ned til elven. Først hadde hun trodd det var for å gi hesten drikke, men når hun klatret opp igjen nå kunne hun se at det nesten var umulig å oppdage dem der nede. Likevel hadde Aidan ridd rett på det som om han visste det var der. Hun gikk et stykke bortover før hun satte seg på kanten. Tankefullt kikket hun på Aidan som fortsatt stelte med hesten. Bena dinglet i løse luften og det føltes som om de var vektløse. Selv om det ikke var langt ned fikk hun et slags sug i magen. Dette var det perfekte skjulestedet. Det burde ikke ha kommet som en overraskelse på henne at stedet hvor de skulle overnatte ville være tilsvarende dette. Han hadde gjort det helt klart at de ikke skulle omgås mennesker som senere kunne fortelle Cicerio hvor de hadde dratt. Selv mente hun at Aidan overdrev det hele. Det kunne da umulig være så viktig for Cicerio å få henne! Da hun hadde lagt frem sine teorier for Aidan i et forsøk på å få ham til å stanse i en liten landsby de passerte hadde han bare ristet på hodet.
″Man skulle tro at du som er en ekte romer hadde forståelse av brutt ære. Cicerio kommer aldri til å gi opp jakten på deg før han vet at du er død eller hans. Rykter vil alltid bære råtne frukter med seg. Herren fikk vite ryktet tidlig og det vil spre seg raskt gjennom Roma. Om ikke lenge vet alle hva som har skjedd. Alt jeg ber om, Flavia, er at du stoler på meg så skal jeg bringe deg trygghet,″ hadde han sagt. Ordene hadde gjort henne stum. Innerste inne visste hun at han hadde rett. Hun burde stole på ham, og det gjorde hun, men alt dette virket så voldsomt. Det hele var i grunn en bekreftelse på hvor beskyttet hun hadde levd. Hun hadde trodd hun kunne leke med ilden uten å bli brent. Nå var hun både med barn og på flukt. Livet sammen med Aidan hadde ikke blitt helt slik hun hadde drømt om. Hun sukket lett. Det var blitt produsert så mange tanker på denne turen at hodet var fullt. Aidan snudde seg mot henne og smilte.
″Vil du ikke heller komme ned hit for å spise litt sammen med meg?″ Han måtte nesten rope for å overdøve suset fra elven. Nok en fordel. Ingen ville høre at de var der. Hun la en hånd på bakken bak seg for å skyve seg opp, men i det samme forsvant hånden ned i jorden og hun kjente at bakken løsnet under henne. Et lite skrik unnslapp henne da hun rutsjet nedover. Elven kom mot henne i stor fart. Akkurat der hun hadde sittet var det ingen elvebank som kunne bremse turen hennes, det var bare rett ut i elven. Instinktivt lukket hun øynene og trakk pusten dypt inn. Hun kunne ikke svømme. Dersom hun havnet i vannet kom hun til å dø. Selv om hun visste at vannet kom til å treffe henne kom det som et sjokk da det kalde elvevannet lukket seg rundt henne. Hun kavet med armene for å få hodet over vannet. Den paniske kroppen lystret ikke. Lungene skrek etter luft, men det var bare vann som ble dratt inn gjennom nesen. Hun hostet med det resultat at enda mer vann fylte lungene hennes. Det suste i hodet og i det samme skjønte hun det. Hun kom til å dø. Tiber skulle bli hennes skjebne. Dette var straffen for alt som hadde skjedd.
Alt skjedde så fort. Han rakk ikke å reagere
før det var for sent. Som forstenet så han det kjæreste han hadde bli slukt av
vannmassene. Uten å tenke seg om hev han seg ut i elven. Strømmen var stri og
han måtte bruke hver eneste muskel i kroppen for å holde seg i ro. Han speidet
utover, men kunne ikke se henne noe sted. Rastløs gikk han lenger utover i
elven. Da han ikke nådde bunnen lenger måtte han svømme. Han takket gudene for
at han hadde lært seg denne kunsten. Han kunne fortsatt ikke se Flavia noe
sted. Hvor var hun? Hun kunne ikke ha kommet så langt av gårde! Noe streifet
hånden hans under vannet og han ristet irritert på hånden for å få det bort,
men det forsvant ikke. Det var som om det bare kom mer av det. Han fanget det i
hånden sin og førte den opp til overflaten. Hår! Det var Flavias hår. Han trakk
pusten dypt ned i lungene før han dykket ned i elven. Vannet var grumsete og
det var nesten umulig å se noe, men han slapp ikke taket i håret. Han skulle
finne henne. Så kom hun til synet. Øynene var lukket og hun virket livløs.
Stolaen hennes hadde viklet seg rundt en gren som igjen hadde satt seg fast i
en sten på bunnen av elven. Med sterke svømmetak svømte han bort til henne. Han
hadde snart ikke mer luft igjen, men han ville ikke stige til overflaten før
Flavia var med. Stolaen ville først ikke slippe, men til slutt fikk han røsket
den løs og sammen steg de opp til overflaten før han førte dem inn til
elvebredden. Han dro Flavia på land. Fortsatt lå hun helt stille. Som om hun
var død. Det kunne ikke stemme. Han kunne ikke miste henne nå! Hadde han sagt
at han elsket henne? Han trodde ikke det. Hva med barnet? Om Flavia døde ville
han ikke få møte barnet sitt.
″NEI,″ ropte han. Uten å vite hvorfor la han henne over på siden og dunket henne hardt i ryggen flere ganger. Hun kunne bare ikke være død. Da ville ikke han overleve heller.
″NEI,″ ropte han. Uten å vite hvorfor la han henne over på siden og dunket henne hardt i ryggen flere ganger. Hun kunne bare ikke være død. Da ville ikke han overleve heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar