Raske hovslag mot bakken. De kom nærmere.
Langt borte fra ropte noen navnet hennes. Det var en stemme hun kjente, men ikke
kunne plassere. Ingen visste hvor hun var, hvordan hadde de funnet henne?
Aidan? Hvor var Aidan?
Hun
rykket til. Det hadde bare vært en drøm. En drøm som hadde blandet seg med
virkelighetens lyder av trampende hestehover i følget. Hun trakk pusten dypt og
sakte roet hjerteslagene seg. Så hørte hun det igjen. Det var faktisk noen som
ropte navnet hennes! Hun oppdaget også at vognen stod helt i ro. Det måtte vært
stansen som vekket henne. Hun steg forsiktig opp på benken og forsøkte å kikke
ut lufteluken. Hun kunne ikke se noe.
Luken var for smal. Det eneste hun hørte var lavmælte stemmer som
diskuterte. Hun oppfattet navnet sitt og
klatret raskt ned igjen fra benken mens hun holdt hånden over hjertet. Hvem var
det som stod der ute? Hva ville de med henne? Noen banket i vognen og hun bet
seg i leppen for ikke å skrike høyt. Det lød en knirkende lyd da bakluken ble åpnet.
″Flavia?″ Hun pustet lettet ut da hun gjenkjente Aidans stemme og raskt etter kom ansiktet hans til synet inne i vognen. ″
″Det er noen her som vil snakke med deg.″ Hvem kunne det være? Det var bare Herren som visste nøyaktig hvor de skulle. Hun måtte likevel innrømme at hun var nysgjerrig. Aidan så ikke ut til å være bekymret eller opprørt så dette måtte være en han stolte på. Solen stod midt på himmelen da hun kom ut av vognen så hun antok de måtte være halvveis til Ostia. Det skarpe sollyset blendet henne, men da øynene klarte å fokusere gjenkjente hun faren.
″Papa! Hva gjør du her?″ Hun kastet seg i armene hans. Tenk at hun fikk se ham igjen! Men kanskje det også ville bety at hun ikke fikk reise med Aidan? Tanken gjorde henne både glad og lei på samme tid.
″Jeg fikk bud om at du måtte dra på grunn av Cicerio, men budet sa ingenting om hva som hadde skjedd. Jeg dro rett til Lucius for å be om svar. Han visste ikke annet enn at en Marcus hadde sendt bud på ham og Cicerio. Jeg dro videre til denne Marcus og forlangte et svar. Han fortalte at dere var dratt til Ostia. Jeg kunne ikke bare la deg dra sånn uten videre.″ Faren virket brått mye eldre. Kanskje hun bare ikke hadde lagt merke til det før, men det gråsprengte håret og den krumme ryggen minnet ikke mye om den stolte mannen hun vanligvis så faren som.
″Jeg er så lei for det, Flavia. Aidan har fortalt meg alt. Vi ante virkelig ingenting. Tenk om Aidan ikke hadde overlevd og du hadde endt opp med den mannen!″ Han gned en hånd trett over øynene.
″Selvfølgelig kunne du ikke vite noe, papa! Jeg er bare så glad for at du er her nå.″ Hun grep hånden hans i begge sine og kysset den. Aidan la en hånd på skulderen hennes.
″Flavia,″ stemmen hans var mild, men alvorlig, ″det sies at Cicerio har rømt. Ingen vet hvor han befinner seg, men vi antar han er på jakt etter oss. Det er ikke trygt for oss på landeveien lenger så vi bør komme oss raskest mulig til Ostia. Det går raskere om du rir sammen med meg.″
″Men jeg kan ikke ri!″ Han smilte.
″Du trenger bare å holde deg fast så ordner jeg resten.″ Hun svelget. Sannheten var at hun var livredd for hester. De kunne kaste deg av og trampe deg i hjel uten problemer.
″Jeg følger dere til Ostia,″ sa faren. ″Jeg vet om et vertshus hvor dere kan være trygge.″ Så var det bestemt og hun hadde ikke annet valg enn å følge de to mennene i sitt liv.
″Flavia?″ Hun pustet lettet ut da hun gjenkjente Aidans stemme og raskt etter kom ansiktet hans til synet inne i vognen. ″
″Det er noen her som vil snakke med deg.″ Hvem kunne det være? Det var bare Herren som visste nøyaktig hvor de skulle. Hun måtte likevel innrømme at hun var nysgjerrig. Aidan så ikke ut til å være bekymret eller opprørt så dette måtte være en han stolte på. Solen stod midt på himmelen da hun kom ut av vognen så hun antok de måtte være halvveis til Ostia. Det skarpe sollyset blendet henne, men da øynene klarte å fokusere gjenkjente hun faren.
″Papa! Hva gjør du her?″ Hun kastet seg i armene hans. Tenk at hun fikk se ham igjen! Men kanskje det også ville bety at hun ikke fikk reise med Aidan? Tanken gjorde henne både glad og lei på samme tid.
″Jeg fikk bud om at du måtte dra på grunn av Cicerio, men budet sa ingenting om hva som hadde skjedd. Jeg dro rett til Lucius for å be om svar. Han visste ikke annet enn at en Marcus hadde sendt bud på ham og Cicerio. Jeg dro videre til denne Marcus og forlangte et svar. Han fortalte at dere var dratt til Ostia. Jeg kunne ikke bare la deg dra sånn uten videre.″ Faren virket brått mye eldre. Kanskje hun bare ikke hadde lagt merke til det før, men det gråsprengte håret og den krumme ryggen minnet ikke mye om den stolte mannen hun vanligvis så faren som.
″Jeg er så lei for det, Flavia. Aidan har fortalt meg alt. Vi ante virkelig ingenting. Tenk om Aidan ikke hadde overlevd og du hadde endt opp med den mannen!″ Han gned en hånd trett over øynene.
″Selvfølgelig kunne du ikke vite noe, papa! Jeg er bare så glad for at du er her nå.″ Hun grep hånden hans i begge sine og kysset den. Aidan la en hånd på skulderen hennes.
″Flavia,″ stemmen hans var mild, men alvorlig, ″det sies at Cicerio har rømt. Ingen vet hvor han befinner seg, men vi antar han er på jakt etter oss. Det er ikke trygt for oss på landeveien lenger så vi bør komme oss raskest mulig til Ostia. Det går raskere om du rir sammen med meg.″
″Men jeg kan ikke ri!″ Han smilte.
″Du trenger bare å holde deg fast så ordner jeg resten.″ Hun svelget. Sannheten var at hun var livredd for hester. De kunne kaste deg av og trampe deg i hjel uten problemer.
″Jeg følger dere til Ostia,″ sa faren. ″Jeg vet om et vertshus hvor dere kan være trygge.″ Så var det bestemt og hun hadde ikke annet valg enn å følge de to mennene i sitt liv.
Hele
kroppen verket da Aidan endelig kunne fortelle henne at de nærmet seg
Ostia. Det føltes som om de hadde ridd
en hel liten evighet og musklene protesterte kraftig. I starten hadde hun
klamret seg til hesten, livredd for å falle av. Aidan hadde sittet tett inn til
henne og etter hvert hadde hun slappet mer av. Armene hans hvilte langs siden
hennes og hun hadde innsett at han aldri ville ha latt henne falle. Hesten, Od,
virket også å ha godtatt sin nye herre. Aidan og faren hadde drevet hestene
hardt for å komme raskest mulig til Ostia. Begge hestene dampet nå av svette og
neseborene var vidt utspilt. Hun antok de hadde brukt halvparten av tiden det
ville tatt om de fortsatt hadde reist med handelsfølget. Der hvor det hadde
vært mulig hadde de tatt av fra veien og ridd over store jorder. Aidan tok
ingen sjanser. Cicerio kunne være like i nærheten. Hjertet hennes svulmet av
kjærlighet for denne mannen som hun visste ville gjøre hva det måtte være for
at hun skulle være trygg. Faren signaliserte at de skulle stoppe og Aidan red
opp på siden av ham.
″Jeg tenker det er best om vi deler oss slik at vi ikke blir sett sammen inne i byen. Jeg rir først. Følg anvisningene jeg ga dere så vil dere komme fram til et vertshus. Spør etter Livitus og hils fra meg så vil han gi dere rom. Om alt går bra møter jeg dere der.″
″Men papa..″ Faren hadde allerede smattet på hesten og satt den i trav. Tilslutt kunne de bare se støvskyen etter ham. De ventet en liten stund før de fulgte etter. Aidan hoppet av hesten da de kom innenfor muren og leide den videre gjennom gatene slik faren hadde beskrevet. Engstelig trakk hun pallaen tettere rundt seg. Hun studerte hvert eneste ansikt de møtte i tilfelle et av dem skulle være Cicerio. Å flykte hadde virket som den enkleste utveien, men nå var hun slett ikke så sikker lenger. Det enkleste hadde nok vært om hun bare hadde sagt ja til Cicerio. Hun sukket. Hun begynte virkelig å forstå morens favoritt sitat om at livet ikke var en dans på roser. Selv om hun antok at moren aldri hadde opplevd noe lignende selv.
″Vent her.″ Aidan forsvant inn en dør. Over døren var det et skilt i stein hvor det stod Diversorium. De hadde funnet fram. Bena var stive og hun følte veldig for å strekke på dem. Forsiktig løftet hun ene foten over ryggen på hesten og forsøkte på elegant vis å senke seg ned på bakken. Hesten var høyere enn hun hadde antatt og da kroppen hennes var helt utstrakt rakk hun fortsatt ikke ned til bakken. Hun vurderte raskt om hun bare skulle slippe seg helt ned eller om hun burde hoppe bort fra hesten. Før hun fikk tenkt ferdig la sterke hender seg rundt livet hennes og løftet henne varsomt ned.
″Jeg sa jo at du skulle vente,″ sa han oppgitt.
″Det verker i hele kroppen. Jeg måtte av den hesten, den skremmer meg.″ Hun anla sin mest klagende stemme og laget trutmunn for å understreke budskapet. Han lo.
″Jeg er redd du bare må venne deg til den. Dere to kommer til å tilbringe mye tid sammen fremover.″
″Skal du ikke selge hesten?″ Hun kikket vantro på ham. Hvordan skulle de komme seg videre fra Ostia uten penger? Han kysset henne på pannen.
″Ikke tenk på det, fagr gjenta. Jeg ordner dette.″
″Jeg tenker det er best om vi deler oss slik at vi ikke blir sett sammen inne i byen. Jeg rir først. Følg anvisningene jeg ga dere så vil dere komme fram til et vertshus. Spør etter Livitus og hils fra meg så vil han gi dere rom. Om alt går bra møter jeg dere der.″
″Men papa..″ Faren hadde allerede smattet på hesten og satt den i trav. Tilslutt kunne de bare se støvskyen etter ham. De ventet en liten stund før de fulgte etter. Aidan hoppet av hesten da de kom innenfor muren og leide den videre gjennom gatene slik faren hadde beskrevet. Engstelig trakk hun pallaen tettere rundt seg. Hun studerte hvert eneste ansikt de møtte i tilfelle et av dem skulle være Cicerio. Å flykte hadde virket som den enkleste utveien, men nå var hun slett ikke så sikker lenger. Det enkleste hadde nok vært om hun bare hadde sagt ja til Cicerio. Hun sukket. Hun begynte virkelig å forstå morens favoritt sitat om at livet ikke var en dans på roser. Selv om hun antok at moren aldri hadde opplevd noe lignende selv.
″Vent her.″ Aidan forsvant inn en dør. Over døren var det et skilt i stein hvor det stod Diversorium. De hadde funnet fram. Bena var stive og hun følte veldig for å strekke på dem. Forsiktig løftet hun ene foten over ryggen på hesten og forsøkte på elegant vis å senke seg ned på bakken. Hesten var høyere enn hun hadde antatt og da kroppen hennes var helt utstrakt rakk hun fortsatt ikke ned til bakken. Hun vurderte raskt om hun bare skulle slippe seg helt ned eller om hun burde hoppe bort fra hesten. Før hun fikk tenkt ferdig la sterke hender seg rundt livet hennes og løftet henne varsomt ned.
″Jeg sa jo at du skulle vente,″ sa han oppgitt.
″Det verker i hele kroppen. Jeg måtte av den hesten, den skremmer meg.″ Hun anla sin mest klagende stemme og laget trutmunn for å understreke budskapet. Han lo.
″Jeg er redd du bare må venne deg til den. Dere to kommer til å tilbringe mye tid sammen fremover.″
″Skal du ikke selge hesten?″ Hun kikket vantro på ham. Hvordan skulle de komme seg videre fra Ostia uten penger? Han kysset henne på pannen.
″Ikke tenk på det, fagr gjenta. Jeg ordner dette.″
Verten
viste dem opp i andre etasje og inn på et rom. Det var sparsommelig innredet og
dekket kun det aller nødvendigste behovet. Søvn. Synet av sengen gjorde henne trett. Hun kunne
ikke forstå hvorfor hun var så trett hele tiden! Hun kvalte et gjesp med hånden
og håpet at Aidan ikke hadde sett det. Han hadde tatt stilling ved vinduet og
holdt et vaktsomt øye med gaten utenfor.
″Jeg har noen ting jeg må ta hånd om før vi drar videre. Bli her på rommet til jeg er tilbake. Du må ikke åpne døren for noen andre enn meg eller din papa.″ Han tok hendene hennes i sine og presset dem mot brystet sitt.
″Lover du meg det?″ Hun nikket og bet seg på innsiden av leppen for å undertrykke nok et gjesp. Hvordan skulle hun vite hvem som kom dersom hun ikke klarte å holde seg våken? Leppene streifet varsomt hennes før han forlot henne. Etter å ha festet kroken på døren dumpet hun ned på en av de fire stolene som stod rundt et bord. Fingrene strøk lett over leppene hvor han hadde kysset henne. Dette var deres reise, men likevel føltes det som om hun bare hadde tatt seg til rette. Kanskje det ikke var meningen at hun skulle være med? Hun kunne se at Aidan grublet på noe, men det var tydelig at han ikke var klar for å dele det med henne enda. Var det reisen? Var det Cicerio han bekymret seg for eller var det henne han var usikker på? Nei. Det siste var hun sikker på at det ikke var. Lyset han fikk i øynene hver gang han så på henne var det samme som faren fikk hver gang han så på moren. Selv om moren kunne være stri kom hun til å savne henne. Alt de hadde gjort var av kjærlighet til henne. Hun skvatt da det banket på døren. Stille listet hun seg bort. Hun våget ikke si noe, men lyttet etter lyder utenfor. Det var helt stille. Forsiktig åpnet hun døren og kikket ut gjennom sprekken. Panisk tenkte hun at kroken aldri ville holde om noen bestemte seg for å sparke døren inn. Hun gjenkjente farens toga utenfor og pustet lettet ut før hun åpnet døren og slapp ham inn.
″Hvor er Aidan?″ Han kikket rundt seg.
″Han måtte ut for å ordne noe.″
″Åh,″ faren rynket pannen et lite øyeblikk, ″ jaja.. han vet vel hva han holder på med. Er du sulten?″ Før hun fikk svart rumlet magen hennes høylytt. Hun rødmet, men faren smilte.
″Jeg antar det var svaret mitt. Det ligger en caupona rett ned i gaten her som serverer brukbar mat. Du vil kanskje stelle deg litt først så jeg venter på deg nede.″ Han blunket til henne før han snudde og gikk ned igjen trappen. Tårer spratt fram i øynene. Faren forstod henne så alt for godt. Hun kom virkelig til å savne ham. Stille lukket hun døren og hvilte pannen mot det kalde treverket en stund før hun med tunge steg gikk bort til vaskeservanten.
″Jeg har noen ting jeg må ta hånd om før vi drar videre. Bli her på rommet til jeg er tilbake. Du må ikke åpne døren for noen andre enn meg eller din papa.″ Han tok hendene hennes i sine og presset dem mot brystet sitt.
″Lover du meg det?″ Hun nikket og bet seg på innsiden av leppen for å undertrykke nok et gjesp. Hvordan skulle hun vite hvem som kom dersom hun ikke klarte å holde seg våken? Leppene streifet varsomt hennes før han forlot henne. Etter å ha festet kroken på døren dumpet hun ned på en av de fire stolene som stod rundt et bord. Fingrene strøk lett over leppene hvor han hadde kysset henne. Dette var deres reise, men likevel føltes det som om hun bare hadde tatt seg til rette. Kanskje det ikke var meningen at hun skulle være med? Hun kunne se at Aidan grublet på noe, men det var tydelig at han ikke var klar for å dele det med henne enda. Var det reisen? Var det Cicerio han bekymret seg for eller var det henne han var usikker på? Nei. Det siste var hun sikker på at det ikke var. Lyset han fikk i øynene hver gang han så på henne var det samme som faren fikk hver gang han så på moren. Selv om moren kunne være stri kom hun til å savne henne. Alt de hadde gjort var av kjærlighet til henne. Hun skvatt da det banket på døren. Stille listet hun seg bort. Hun våget ikke si noe, men lyttet etter lyder utenfor. Det var helt stille. Forsiktig åpnet hun døren og kikket ut gjennom sprekken. Panisk tenkte hun at kroken aldri ville holde om noen bestemte seg for å sparke døren inn. Hun gjenkjente farens toga utenfor og pustet lettet ut før hun åpnet døren og slapp ham inn.
″Hvor er Aidan?″ Han kikket rundt seg.
″Han måtte ut for å ordne noe.″
″Åh,″ faren rynket pannen et lite øyeblikk, ″ jaja.. han vet vel hva han holder på med. Er du sulten?″ Før hun fikk svart rumlet magen hennes høylytt. Hun rødmet, men faren smilte.
″Jeg antar det var svaret mitt. Det ligger en caupona rett ned i gaten her som serverer brukbar mat. Du vil kanskje stelle deg litt først så jeg venter på deg nede.″ Han blunket til henne før han snudde og gikk ned igjen trappen. Tårer spratt fram i øynene. Faren forstod henne så alt for godt. Hun kom virkelig til å savne ham. Stille lukket hun døren og hvilte pannen mot det kalde treverket en stund før hun med tunge steg gikk bort til vaskeservanten.
Etter
at de hadde spist følte hun seg mye bedre. Det var fint å få tilbringe litt tid
alene sammen med faren. De hadde fått servert vin til maten og hun kjente seg
lett til sinns. De hadde utsikt ned mot havnen og lukten av salt sjø blandet
seg med liflige matlukter fra de ulike cauponaene. Hun hadde aldri sett havet før så hun sugde
til seg alle nye inntrykk. Rundt cauponaen var det et yrende folkeliv. Det
fascinerte henne. Ostia virket på mange måter som en mer levende by enn Roma.
″Det er havet som gir denne byen liv,″ sa faren. ″Her finner du den best fungerende havnen i hele Italia. Her kommer de inn med havets gaver og skip langt bort fra leverer sine varer her. Så da kan slike som meg handle og selge varene videre.″ Solen var i ferd med å gå ned ute i havet og fenomenet skapte et rødoransje lys som hun aldri hadde sett maken til. En enslig måke fløy lavt over vannflaten og utstøtte noen sørgmodige skrik. Småbåtene lå tett ute i havnen og det ante henne at de var lastet med fisk som måken håpet å få en bit av. Faren gikk i gang med å fortelle historier om tidligere turer til Ostia. Selv om mye var påfunn lot hun seg bergta av historiene. Han hadde alltid vært en god forteller. En tung hånd la seg på skulderen hennes og hun visste øyeblikkelig at den tilhørte Aidan.
″Hva i all verden gjør dere her ute?″ Stemmen hans var anspent.
″Jenta må jo ha mat.″ Faren slo ut med hendene og smilte.
″Det er farlig for henne her ute. Dette er den mest naturlige veien å reise så jeg vil anta at Cicerio ikke er langt unna.″
″Som jeg sa. Her er det helt trygt og jeg har passet på hele tiden.″ Aidan fnyste.
″Kan jeg minne deg på at det var du som inviterte mannen inn i ditt hjem? Det var du som tilbød din datters hånd til denne mannen? Hvordan skal jeg kunne stole på deg?″ Faren ble rød i kinnene.
″STOPP!″ Hun reiste seg så fort at stolen veltet.
″Slutt å krangle som om jeg var et barn. Jeg kan passe på meg selv!″ Hun banet seg vei ut fra cauponaen og ignorerte alle de måpende gjestene. Aidan holdt ut en hånd til henne, men hun gikk bare rett forbi. Det tok ikke lang tid før han tok henne igjen.
″Unnskyld, Flavia! Jeg var bare så redd for at det hadde skjedd noe med deg.″ Uroen i stemmen hans mildnet henne litt.
″Vi er to nå, Aidan. Vi gjør dette sammen. Du kan ikke snakke til meg som om jeg ikke er der.″ Hun stirret ham rett inn i øynene, men blikket vek ikke.
″Du har rett. Vi er to nå, men det forandrer ikke den saken at det er min oppgave å beskytte deg.″
″Men jeg er ikke noe barn,″ svarte hun trassig. Han strøk varsomt bort et hårstrå fra kinnet hennes.
″Nei, men du er min kvinne og du bærer mitt barn. Da er det min plikt som mann å ta vare på deg og barnet.″ Hun presset leppene sammen til en tynn strek. Hun kom ingen vei med denne diskusjonen nå. Isteden trampet hun irritert tilbake til vertshuset. Inne på rommet rev hun av seg stolaen og krøp til sengs. Demonstrativt la hun seg med ansiktet vendt inn mot veggen. Hun ville ikke snakke mer med dem før neste morgen.
″Det er havet som gir denne byen liv,″ sa faren. ″Her finner du den best fungerende havnen i hele Italia. Her kommer de inn med havets gaver og skip langt bort fra leverer sine varer her. Så da kan slike som meg handle og selge varene videre.″ Solen var i ferd med å gå ned ute i havet og fenomenet skapte et rødoransje lys som hun aldri hadde sett maken til. En enslig måke fløy lavt over vannflaten og utstøtte noen sørgmodige skrik. Småbåtene lå tett ute i havnen og det ante henne at de var lastet med fisk som måken håpet å få en bit av. Faren gikk i gang med å fortelle historier om tidligere turer til Ostia. Selv om mye var påfunn lot hun seg bergta av historiene. Han hadde alltid vært en god forteller. En tung hånd la seg på skulderen hennes og hun visste øyeblikkelig at den tilhørte Aidan.
″Hva i all verden gjør dere her ute?″ Stemmen hans var anspent.
″Jenta må jo ha mat.″ Faren slo ut med hendene og smilte.
″Det er farlig for henne her ute. Dette er den mest naturlige veien å reise så jeg vil anta at Cicerio ikke er langt unna.″
″Som jeg sa. Her er det helt trygt og jeg har passet på hele tiden.″ Aidan fnyste.
″Kan jeg minne deg på at det var du som inviterte mannen inn i ditt hjem? Det var du som tilbød din datters hånd til denne mannen? Hvordan skal jeg kunne stole på deg?″ Faren ble rød i kinnene.
″STOPP!″ Hun reiste seg så fort at stolen veltet.
″Slutt å krangle som om jeg var et barn. Jeg kan passe på meg selv!″ Hun banet seg vei ut fra cauponaen og ignorerte alle de måpende gjestene. Aidan holdt ut en hånd til henne, men hun gikk bare rett forbi. Det tok ikke lang tid før han tok henne igjen.
″Unnskyld, Flavia! Jeg var bare så redd for at det hadde skjedd noe med deg.″ Uroen i stemmen hans mildnet henne litt.
″Vi er to nå, Aidan. Vi gjør dette sammen. Du kan ikke snakke til meg som om jeg ikke er der.″ Hun stirret ham rett inn i øynene, men blikket vek ikke.
″Du har rett. Vi er to nå, men det forandrer ikke den saken at det er min oppgave å beskytte deg.″
″Men jeg er ikke noe barn,″ svarte hun trassig. Han strøk varsomt bort et hårstrå fra kinnet hennes.
″Nei, men du er min kvinne og du bærer mitt barn. Da er det min plikt som mann å ta vare på deg og barnet.″ Hun presset leppene sammen til en tynn strek. Hun kom ingen vei med denne diskusjonen nå. Isteden trampet hun irritert tilbake til vertshuset. Inne på rommet rev hun av seg stolaen og krøp til sengs. Demonstrativt la hun seg med ansiktet vendt inn mot veggen. Hun ville ikke snakke mer med dem før neste morgen.
Etter
en stund angret hun likevel på den barnslige oppførselen sin. Hverken Aidan
eller faren hadde gått til sengs. De satt ved bordet og diskuterte veien videre.
Aller helst ville hun ha vært med rundt bordet, men stoltheten hindret henne i
å reise seg fra sengen. Faren hadde vært opprørt da Aidan sa han heller ville
ta veien gjennom de germanske skogene enn sjøveien. Selv hadde hun sperret opp
øynene i sjokk. Ingen dro gjennom de germanske skogene. Helt fra hun var liten
hadde hun blitt fortalt om disse villmennene som så ut som en blanding av ulv
og mann. De kjempet ikke med sverd, men med øks og de var så store at de kunne
knuse deg uten problemer. Hun kjente hun ble iskald i kroppen.
″Du kan ikke ta min datter til de germanske skoger!″
″Å reise sjøveien er det mest åpenbare. Kanskje har Cicerio rømt til Narbo allerede hvor han venter på oss.″
″Men.. å reise til Germania helt alene? Jeg liker det slett ikke.″
″Jeg lover deg, så lenge Flavia reiser med meg så skal hun være helt trygg. Jeg har reist i de germanske skoger før og historiene du har hørt om de germanske stammene kan jeg avkrefte.″ Hun kunne høre faren gispe. Selv holdt hun pusten i spenning. Aidan hadde aldri fortalt henne at han hadde reist gjennom Germania tidligere. Var det som gladiator eller var det i tiden før? Igjen slo det henne hvor lite hun egentlig visste om denne mannen. Hun måtte bli flinkere til å stille spørsmål. Nervøst tygget hun på innsiden av leppen. Hun skjønte hvorfor Aidan ikke ville si noe om dette til henne. Han hadde nok trodd at det ville skremme henne. Det hadde det jo også gjort. Dersom han hadde diskutert det med henne hadde hun nok nektet. Slike bestemmelser var det best han tok. Hun måtte stole på at han tok de riktige valgene og slutte med å oppføre seg som et overbeskyttet barn. Uroen satt fortsatt dypt i kroppen da Aidan krøp opp i sengen. Barnet merket det også for aldri hadde hun kjent det så aktivt som akkurat denne kvelden.
″Vi må dra før soloppgang i morgen så du bør forsøke å sove litt.″
″Barnet holder meg våken,″ svarte hun trett. Hun kunne se at ansiktet hans sprakk opp i et stort smil og en liten stund håpet hun at barnet ville få ham til å endre mening om reiseruten. Han strøk henne varsomt over magen.
″Jeg gleder meg til å vise henne Eventyrlandet,″ mumlet han mot ryggen hennes. Hun kunne ikke la være å smile. Armen over magen ble tyngre og pusten langsommere. Hun skjønte at han var i ferd med å sovne. Varmen fra kroppen hans fikk henne endelig til å slappe av. Han ville aldri la noe skje med dem. Han ville ta vare på dem. Han ville sørge for at de var trygge. Hjertet dunket i takt med hennes og den jevne rytmen gjorde henne døsig. Aidan kastet lett på seg ved siden av henne og mumlet noe hun ikke klarte å få tak i. Hughina? Var det et navn? Det siste hun tenkte var at hun måtte huske å spørre ham neste dag.
Del 7
Index
″Du kan ikke ta min datter til de germanske skoger!″
″Å reise sjøveien er det mest åpenbare. Kanskje har Cicerio rømt til Narbo allerede hvor han venter på oss.″
″Men.. å reise til Germania helt alene? Jeg liker det slett ikke.″
″Jeg lover deg, så lenge Flavia reiser med meg så skal hun være helt trygg. Jeg har reist i de germanske skoger før og historiene du har hørt om de germanske stammene kan jeg avkrefte.″ Hun kunne høre faren gispe. Selv holdt hun pusten i spenning. Aidan hadde aldri fortalt henne at han hadde reist gjennom Germania tidligere. Var det som gladiator eller var det i tiden før? Igjen slo det henne hvor lite hun egentlig visste om denne mannen. Hun måtte bli flinkere til å stille spørsmål. Nervøst tygget hun på innsiden av leppen. Hun skjønte hvorfor Aidan ikke ville si noe om dette til henne. Han hadde nok trodd at det ville skremme henne. Det hadde det jo også gjort. Dersom han hadde diskutert det med henne hadde hun nok nektet. Slike bestemmelser var det best han tok. Hun måtte stole på at han tok de riktige valgene og slutte med å oppføre seg som et overbeskyttet barn. Uroen satt fortsatt dypt i kroppen da Aidan krøp opp i sengen. Barnet merket det også for aldri hadde hun kjent det så aktivt som akkurat denne kvelden.
″Vi må dra før soloppgang i morgen så du bør forsøke å sove litt.″
″Barnet holder meg våken,″ svarte hun trett. Hun kunne se at ansiktet hans sprakk opp i et stort smil og en liten stund håpet hun at barnet ville få ham til å endre mening om reiseruten. Han strøk henne varsomt over magen.
″Jeg gleder meg til å vise henne Eventyrlandet,″ mumlet han mot ryggen hennes. Hun kunne ikke la være å smile. Armen over magen ble tyngre og pusten langsommere. Hun skjønte at han var i ferd med å sovne. Varmen fra kroppen hans fikk henne endelig til å slappe av. Han ville aldri la noe skje med dem. Han ville ta vare på dem. Han ville sørge for at de var trygge. Hjertet dunket i takt med hennes og den jevne rytmen gjorde henne døsig. Aidan kastet lett på seg ved siden av henne og mumlet noe hun ikke klarte å få tak i. Hughina? Var det et navn? Det siste hun tenkte var at hun måtte huske å spørre ham neste dag.
Del 7
Index
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar