Del 1

Snart ville hun få se ham. Folkemengden rundt henne begynte å bli utålmodig. Noen var allerede begynte å rope navnet hans. Sommerfugler lettet i magen. De var ikke der av glede. Det var frykt. Hun visste aldri om han kom fra det med livet i behold. Han var sterk, til nå uovervinnelig, men en dag kunne det ta slutt. Hva om den dagen var i dag? Selv om solen stekte fra blå himmel skalv hun. En ensom tåre gled nedover kinnet. Hun tørket den irritert bort. Han hadde sagt hun måtte være sterk. For hans skyld. Så lenge hun var hans hadde han noe å kjempe for. Så hadde han kysset henne. Kysset henne til bena ble svake og det kun var de sterke armene hans som holdt henne oppe.

Hun strøk fingertuppene lett over leppene. De var fortsatt myke etter kyssene hans selv om det var i går. Om hun lukket øynene kunne hun fortsatt kjenne smaken av han. Hun sukket. Hun kom aldri til å venne seg til dette livet. Gleden over han, men samtidig frykten for hans liv. Hun og to venninner hadde bare villet se gladiatorene med egne øyner. Lite hadde hun visst at det skulle forandre livet hennes. De hadde sneket seg inn med kvinnene som serverte gladiatorenes festmåltid om kveldene før kamp. Ingen hadde oppdaget at kvinnene denne gangen bestod av tre ekstra. Tre alt for unge kvinner. 

Men han hadde sett det. Hun skvatt da sterke fingre grep henne rundt håndleddet. Hjertet banket som besatt. Øynene hans stirret inn i hennes. Det var de vakreste øynene hun hadde sett. Blå som himmelen. Hun kjente ingen som hadde blå øyner og gispet av både skrekk og forundring. Han måtte være noe utenomjordisk. Han trakk henne ned til seg. Tvang henne ned på fanget hvor han holdt henne fast. I øret hennes hvisket han at hun var trygg. Hun skjønte ikke hva han mente før etter en stund. De andre kvinnene ble fordelt til andre gladiatorer. Hun hadde sett skrekken i venninnenes øyne, men kunne ikke gjøre noe. Det var han som tørket tårene hennes når hun gråt av redsel mot brystet hans. Han som holdt henne for ørene når skrikene ble mer enn hun klarte. Han som forklarte at de fleste kvinner likte dette, skrikene var ikke av smerte, men av glede. Han hadde sagt at kanskje han en gang kunne få vise henne gleden, men ikke før hun ble eldre. Så spyttet han på bakken og forbannet mennene som ikke hadde sett at venninnene hennes var så ung. Han både skremte og fascinerte henne på samme tid.

Hun trakk pusten dypt mens hun dvelte med minnene. Det var to somre siden deres første møte. Siden den gang hadde hun vært tilstede før hver eneste kamp. Han var i utgangspunktet en slave, men han hadde vunnet respekt hos sine motstandere og popularitet hos folket. Sammen med det hadde han også vunnet mer frihet. Han deltok på treninger sammen med andre gladiatorer og måtte bo sammen med dem, utover det kunne han gjøre litt mer som han ville. Han stilte opp dersom noen trengte hjelp med bygging eller graving, noe som gjorde han enda mer populær, men mesteparten av fritiden tilbragte han sammen med henne. Han sa hun var det kjæreste han hadde, hun var den eneste som betydde noe. Hun gråt og ba han slutte som gladiator. Når hun gråt fikk han alltid et trist uttrykk i øynene. Han visste hun gråt for ham og hun visste det gjorde ham vondt. En gang hadde han sagt at hun hadde bedre uten han, men da ble hun sint. De små knyttnevene hennes hadde hamret mot det harde brystet, mens hun hadde ropt at sånt måtte han ikke si! Hun var redd det betydde ulykke og hun var livredd for å miste han.

Det gikk et sus gjennom samlingen. Tiden var kommet. Hun skygget for solen med hånden og speidet utover dekket. Hun kjente igjen bekledningen hans. Han var her nå. Kanskje det var siste gang hun så ham? Det stakk i hjertet. Det måtte gå bra denne gangen også. Det kunne ikke være over. Hun hadde så mye hun ikke hadde fortalt ham. Hun så at han løftet hånden i hilsen, først til keiseren og deretter til publikum. Hun strøk varsomt en hånd over magen. Publikum var i ekstase. Støyen var overdøvende. Hun kunne ikke tenke lenger. Bare stålsatte seg mot det som måtte komme.

Del 2 

Index